Jeg tenkte jeg skulle skrive et lite innlegg om meg, så lenge jeg har fjerna sidebaren jeg hadde på bloggen. Brått kommer det noen nye inn her som lurer på hvem denne skrulla er, så da er det jo greit å få skrevet litt. Kommer sikkert til å oppdatere litt på den etterhvert som livet går sin gang. Du kan trykke på "OM MEG" på toppen av headeren hvis du leter etter dette innlegget på nytt.

Jeg heter Sarah Victoria Berg, men bruker egentlig bare Sarah. Jeg er 22 år, blir 23 i desember, og jeg er født og oppvokst i Fredrikstad. Der har jeg bodd så og si hele livet mitt. Er skikkelig skikkelig glad i Fredrikstad, så jeg er faktisk litt stolt av å være derfra, haha. Unntaket er skoleåret 2016/2017, hvor jeg flytta til Kongsvinger for å ta en bachelor i sykepleie. Det var ikke meningen å komme inn i Kongsvinger, fordi jeg ville egentlig til Oslo. Men som mange andre hadde jeg ikke bra nok snitt for O store Oslo, så da endte jeg opp i en leilighet i Vinger sammen med bestevenninna mi Isabelle. Sykepleien passa ikke for meg, så jeg endte opp med å slutte etter et halvt år, og skaffa meg jobb på Telenor istedenfor, da jeg ikke ville flytte hjem igjen med engang. Hadde jo tross alt bare vært her i et halvt år.

Nå har vi bodd i Kongsvinger i ett år, og både Isabelle og jeg har bestemt oss for å flytte tilbake til Fredrikstad. Der skal jeg kun bo i sommermånedene, før jeg flytter til Spania i september. Jeg har nemlig en far, en stemor, en halvsøster og to halvbrødre som bor der nede! De er ikke spanske, men de har bosatt seg der. Søskene mine er halvt norske og halvt ungarske, bortsett fra min siste bror Adrian, som skal flytte ned dit sammen med meg. Han og jeg har samme foreldre, og han er 4 år yngre enn meg! Nøyaktig hva jeg skal gjøre i Spania er jeg ikke helt sikker på enda, men jeg tar det som det kommer. Eneste tanken jeg har når jeg tenker på å flytte dit er hvorfor ikke? Det er nå jeg har muligheten til å gjøre det, så da må jeg nesten gripe den. Brått finner jeg ut av hva jeg vil gjøre resten av livet, hvem vet. Tenker man må oppleve og prøve forskjellige ting for å få litt input. Det er nemlig ikke lett å finne ut hva man skal bli, jeg har ihvertfall ikke peiling!

Ellers vet jeg ikke helt hva jeg skal si om meg selv. Jeg er veldig glad i å ta bilder, og en drøm hadde vel vært å være en fotograf. Men jeg tror ikke jeg har stor nok passion for det til at jeg klarer å skille meg godt nok ut i flodbølgen av andre mennesker som også er glad i å ta bilder. Jeg liker også veldig godt å reise!! Okei den aller aller største drømmen hadde vært å fått betalt for å reise rundt og oppleve ting for å fortelle om det til andre. Bare dra rundt i hele verden og ta haugevis av bilder, ah det hadde vært noe det. Jeg var faktisk på backpacking tur til Australia med bestevenninna mi Anna i 2015, som du kan finne under "reiser" i menyen over headeren. Uansett, om noen lurer på noe kan dere bare spørre her i kommentarfeltet. Bildene i innlegget er henta fra instagrammen min, som dere gjeeerne må følge! Da blir jeg glad vettø. Jeg har en annen instagram også, savibe, som er en forkortelse for de tre navna mine, Sarah Victoria Berg. Der legger jeg ut bilder jeg har tatt once in awhile, litt sånn for moro skyld. Men hvem vet, brått kan det utvikle seg i samsvar med ferdighetene mine!

 




Noe jeg ofte liker å gjøre er å ta frem harddisken min og se gjennom gamle bilder. 

Jeg finner lissom alltid noe nytt hver gang jeg gjør det, og det kommer sikkert av at jeg har så sykt mye der at jeg aldri orker å gå gjennom absolutt alt. Jeg har alltid vært veldig opptatt av å ta vare på bildene mine sånn at jeg kan se på de i fremtiden, og det er jeg veldig glad for! Tenker alltid alt for langt frem jeg vett. Feks så vil jeg grave ned noe greier her i Kongsvinger, så jeg kan komme tilbake om ti år sammen med barna mine for å grave det opp igjen! Tenk det a, det hadde vært sykt koselig. Må bare finne ut HVA jeg skal grave ned og HVOR jeg skal gjøre det, haha. Det må jo være et "offentlig" sted da, kan jo ikke komme tilbake til hagen her jeg bor nå om 10 år og begynne å grave, heh. Uansett, jeg fant som vanlig litt gull i harddisken denne gangen også. Det gikk opp for meg at jeg har bodd altfor langt unna pappa og den andre delen av familien min altfor lenge. Adrian og jeg, broren min som alltid har bodd sammen med meg i Norge, har reist utallige ganger med fly alene for å være med dem. Tror ikke vi har bodd hos pappa siden 2010 eller faktisk enda lenger siden. Så nå er det jammen meg på tide. 
 


 











Det her er en samlig av bilder både fra Norge og Spania. Dere ser kanskje at det er en stund siden, og jeg er ganske glad for at jeg har forandra meg litt. Har definitivt blitt flinkere til å ordne bryna mine, takk gud for det. Jeg er så ufattelig glad i familien min, og jeg syns det er den aller beste familien i hele verden (så klart). Gleder meg skikkelig til det året som kommer nå, for bare det å være med de hver dag kaller jeg en luksus når vi som regel ser hverandre 2-3 uker i året. Det er ikke ofte jeg tenker over hvor liiite det faktisk er, fordi jeg er jo vandt til det. Men i det siste har det sunket ganske hardt innpå meg, spesielt i går etter telefonsamtalen med pappa. Akkurat den trengte jeg.
Vi sees snart!! Elsker dere 🖤




Jeg kom over denne videoen her om dagen, og jeg syns den var så søt. Det fikk meg også til å tenke, på tanker som jeg veldig ofte har. Jeg personlig, er vanligvis veldig "flink" til å tenke fremover. Har du noen gang tenkt på at du sjeldent faktisk ER i nuet? Man lever nesten alltid i øyeblikkene som kommer etterpå, senere, i morgen, etter dette. Ofte kan jeg innse at jeg ikke nyter øyeblikket jeg er i akkurat nå, men det hjelper jo ikke å innse det, når jeg ikke klarer å nyte det. Jeg husker så godt vi var på stranda i benidorm for noen år siden, hvor Pappa og jeg stod på stranda og titta ut på havet, hvor småbrødrene mine lekte langs strandkanten. Pappa sa "bare se på dem, de har det så gøy AKKURAT her og nå. De tenker ikke på hva de skal senere, eller i morgen". De vet jo ikke engang hva som skal skje etterpå. Når man er barn så er man så mye flinkere til å bare embrace det man holder på med der og da. Etterhvert som man blir eldre, så forsvinner dette på en måte litt. Da jeg var ung, husker jeg hvor gøy det var å bare late som. Late som at vi var noen andre, at vi bodde i skogen og hadde et liv der. Vi bygde hytte og måtte holde den ryddig. Man brukte fantasien mye mer med andre ord. Rart at jeg ikke kunne gjort det nå. Hvorfor ikke? Jeg føler fremdeles at jeg har en kraftig fantasi som kan underholde meg, selv når jeg er alene, men ikke på samme måte som da jeg var ung.

Men på en annen side gleder jeg meg til å vokse inn i meg selv, inn i den personen jeg er. Jeg er jo mye mer sikker på meg selv nå enn da jeg var 10-15. Det er som jeg har sagt mange ganger før. Når man sitter der etter et langt liv, så er "alt" du har deg selv, tankene dine og minnene dine. Jeg er så redd for å glemme. Hvis jeg sitter og tenker over barndommen min nå, så merker jeg jo at det er ganske mye som har forsvunnet. Eller, det er vanskelig å huske. Det blir jo lettere når man sitter med andre som har vært med deg gjennom åra, og bare mimrer, fordi da kommer mye du trodde var glemt tilbake. Men det er derfor jeg har en dagbok jeg prøver å skrive i så ofte som mulig, fordi jeg nekter å glemme livet mitt. Jeg håper jeg klarer å ta vare på bøkene mine og at jeg får muligheten til å lese de når jeg blir gammel og fin. 

Uansett, jeg prøver hele tiden å bare "glemme" i morgen, etterpå, og etter dette. Jeg vil bli flinkere til å bare være her jeg er nå. Et motto jeg har, er noe jeg prøver å følge. Jeg husker ikke helt hvor jeg leste det, men jeg er ganske sikker på at det er i en av bøkene jeg ikke har blitt ferdig med. Jeg må nesten finne det frem igjen, fordi det er greit å vite hvor det er fra, haha. Det er iallefall noe jeg prøver å følge da, enkelt som det er. Jeg er også veldig flink til å overanalysere settinger og ting som skjer. Noen ganger syns jeg det kommer greit med, men andre ganger skulle jeg gjerne vært foruten. 




 




Jeg tar meg selv veldig ofte i å tenke over at vi mennesker er så rare. Jeg syns alt er så rart til tider. Det er rart at vi holder arrangamenter som bare er til for at flokker av mennesker skal henge rundt hverandre i et par timer, at vi hele tiden finner på ting for å gjøre livet mindre kjedelig. Tenk hvis det aldri ble holdt noen fest, konsert, moteshow, forelesninger, kino, bursdager og ja u name it. Det er jo omtrent det som utgjør livet? Altså mange andre ting også, men hovedsakelig går alle på jobb hver eneste dag og bare venter på at helga skal komme sånn at vi får gjort noe annet. Livet i seg selv er egentlig møøk kjedelig. Sola går opp, du står opp, spiser for å fylle bensin på den komplekse maskinen som bærer deg rundt, for deretter å gå på jobb for å tjene penger sånn at du har råd til den herre bensinen. Eller så går du på skole for å lære deg ting som gjør at du i det hele tatt kan få en jobb. Sola går ned, du sitter på pcen/mobilen og sjekker hva alle andre har gjort hele dagen. Så legger du deg og så begynner hele regla om igjen. Hva er egentlig vitsen? Altså, misforstå meg rett, jeg er ikke deprimert eller lei av livet på noen som helst måte. Noen ganger skjønner jeg bare ikke at jeg gidder å leve. Akkurat det der er en ganske drøy statement i andres ører tror jeg, men regner med at noen tar den også.

Hvordan mennesker har utviklet seg syns jeg også er ufattelig rart. HVORDAN noen fikk ideen om internett foreksempel. Telefon? Hvordan i huleste helvete fant du ut at det finnes radiobølger rundt oss som vi ikke kan se, men som vi kan bruke til noe "nyttig"? HVORDAN klarte du å lage internett? Det fantes ingen fasit svar, eller en bok hvor det stod "ey forresten så kan du sette sammen milioner av uforstålige koder sånn at det blir en virituell verden som alle mennesker kan koble seg opp på og bruke til å kommunisere med hverandre". Haha, jeg syns det er rart at vi har internett tilogmed. Vet ikke hvordan jeg skal forklare hva jeg tenker engang. Men det at mennesker vil være connecta. Vi har funnet opp noe som gjør at vi aldri trenger å være helt alene, som gjør at vi hele tiden kan nå ANDRE mennesker. For meg så er det sykt rart at det ikke bare er jeg som er menneske. Alle dere andre er også mennesker, men som har en helt annen oppfatning og tanker om verden enn det jeg har. Men hvorfor det, vi er jo egentlig i samme verden. (Eller?)



Denne komplekse maskinen vi kaller kroppen er også et stort spørsmål i seg selv. Visste du har hjertet ditt begynner å slå allerede når du bare er et foster på 3-4 millimeter? Heeeerreguud så lite det hjertet må være da? Proporsjonene av det lille fosteret er jo helt vilt å tenke på. At det går an. Det er rart at vi blir født inn i den verden her uten muligheten til å klare oss selv. Uten andre mennesker som allerede har utviklet seg har vi null sjangs til å klare oss? I mean what the fuck. Man er avhengig av at noen skal gidde å mate deg, bade deg, og alle de grunnleggende behova du som menneske bare MÅ gjøre hele tiden. Så ufattelig stakkarslig og stusselig vi er hvis ingen hadde tatt vare på oss. Da hadde vi bare ligget der som en babyklump i en gjørme av vår egen bæsj og ikke skjønt en dritt. Og hvorfor blir vi født med en kropp som ikke kan klare seg i naturen? Kroppen vår er så sinnsykt lite overlevelsesdyktig i omgivelsene vi blir født inn i? Alle dyr blir født slik at kroppen deres kompenserer med pels, fjær osv for å tilpasse seg naturen. Fisk endrer sammensetninga si av fettstoffer om sommer og vinter for å tilpasse seg temperaturforandringer! Vi derimot, åneida, vi hadde fryst ihjel om vi ikke skjønte at vi må sette sammen forskjellige materialer til noe vi kan brette rundt kroppen vi har tatt bo i.

Vi har vel fått en mye større hjerne for å kompensere med dette da, i forhold til dyra. Det er også rart. Tror du dyr VET at de lever? Forskjellen på oss og dyra er vel at vi er bevisst på at vi lever. Jeg vet jo ikke om de vet det, men det virker ikke sånn. Det virker som at alle dyr har en slags "purpose" her i verden. De er bare født med et instinkt og en mening, de vet hva de skal gjøre på en måte. Men hva med oss? Hvorfor har ikke vi fått noen slags guide på hva vi lissom skal finne på? Jorda trenger ikke oss for å overleve, så vi er jo bare overflødig egentlig. Vi gjør mer skade på jorda enn vi hjelper den, så det er egentlig ikke vits at vi er her? Mennesker har en tendens til å oppføre seg som om jorda er laget TIL oss, som om den er vår. Men den er nok ikke det.

Absolutt alt vi lager og finner på gjør vi bare for å ha noe å gjøre, om dere skjønner. Ah nei jeg klarer ikke å beskrive hvor rart jeg syns livet er, og jeg vet at jeg sikkert høres ut som en tulling når jeg snakker om det. Men jeg er sikkert ikke alene om å ha sånne tanker heller. Jeg skrev det innlegget her for nesten 2 år siden, og blogginspoen er ikke på topp for tiden, så kanskje du syns det her var litt interessant. 




Kjærlighet er det aller viktigste her i verden etter min mening. Men det er også det aller, aller vanskeligste. Følelser er noe man ikke kan kontrollere og det er utrolig vanskelig å oppføre seg normalt om følelsene dine er helt ute av kontroll. Jeg har lært meg til å skjule følelsene mine ganske godt føler jeg. Ikke at jeg klarer å være superhappy når ting egentlig er dritt, men når man klarer å smile og ha en generelt positiv innstilling gjennom dagen når man egentlig bare vil gråte seg tom og legge seg ned i senga og gro fast... da er man ganske flink. Egentlig så burde man jo snakke med venner osv når man føler seg dritt, men det er ofte jeg velger å ikke gjøre det. Ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi jeg føler at uansett hvor hardt jeg prøver, og uansett hva jeg sier, så klarer jeg ikke forklare hvordan ting egentlig er. Absolutt ingen andre enn meg selv kan sette seg inn i situasjonen min 100% og forstå hva jeg mener. Så ofte når jeg snakker med andre om hvordan jeg har det, så forteller jeg en veldig kort versjon. Skal jeg virkelig gå dypt så må jeg nok helle i meg flere liter med vodka tror jeg. Neida, men dere skjønner. Likevel er venner utrolig godt å ha, de er alltid der for deg av en eller annen merkelig grunn, og bare å være sammen med de hjelper masse.

Noe jeg virkelig syns er kjipt, er at det faktisk går an å være for snill. Det er ikke noe som burde hete "for snill". Hvordan går det an? Er man snill og god burde det bare komme gode og snille ting tilbake til deg, men det er ikke alltid tilfellet. Man kan foreksempel være for snill med noen du er glad i. Er du forelska er det enda verre. Jeg er litt sånn at når jeg er forelska i noen, så vil jeg så gjerne gjøre alt jeg kan for at den personen skal ha det bra. Jeg vil være grunnen til at et annet menneske har det bra, smiler, ler, er fornøyd, ja u name it. Jeg vil være en person som andre er glad for at de har. Men jeg vil jo også bli satt pris på. Det er noe som brått kan bli mangelvare. Er man for snill, gjør alt for noen, så blir det til en vane. Du gjør det til en vane at du alltid skal ordne alt. At du alltid stiller opp, alltid er der, alltid gjør alt. Og hvis du brått ikke gjør det, så blir det feil. Det blir til at du ikke kan si nei.



Men hvorfor skal man egentlig si nei? Man gjør det jo med glede, nettopp fordi personen betyr så mye for deg. Til slutt gjør du det uten å i det hele tatt tenke over det. Som sagt, vaner. Men i lengden er det ganske slitsomt. Man begynner å legge merke til at man kanskje ikke får like mye tilbake som man gir, og det er en utrolig kjip følelse å ha. For hvis man skal ta det opp med personen, så høres alle de tingene du gjør så små ut.. Og brått sitter du der og føler deg teit for at du klager over sånne småting, eller tok det opp i det hele tatt. For det er jo ikke det at du ikke har det bra med personen, man har det gøy og koselig og alt kan være sånn man ønsker det fordet. Men man kan faktisk bli litt sliten av "småting" som dette. Jeg tror man må finne en person som er villig til å gjøre akkurat de samme tingene for deg. Det må være en toveisskjørt gate. Og en rundkjøring i enden som begge kan sirkulere rundt og rundt og rundt. Haha neida, men hvis personen er flink til å sette pris på deg så er det såå mye bedre. 

Før skjønte jeg ikke ordtaket "kjærlighet gjør blind", men i løpet av årene har det fått en ny betydning. Man er forelska, man elsker noen, og man ser ikke ting som de på utsiden kanskje ser. Det er som at man har en rosa tåke rundt seg med fiolinmusikk i bakgrunnen, og for min del kunne jeg vært hvor som helst i hele verden bare jeg var sammen med den personen jeg har følelser for. Herregud følelser er virkelig noen rare greier. Jeg kommer nok aldri til å forstå meg på dem. Men hva er vel livet uten følelser? Både gode og vonde følelser. Greit nok, du kan ha et ganske flott liv med masse penger og rikdom, men kjærlighet kan gi deg så mye mer enn hva penger kan. Når du er gammel og livet ditt går mot en slutt, så sitter du i bunn og grunn kun igjen med deg selv, sjelen din og minnene dine. Ofte har jeg tenkt at kroppen min kun er et hus for selve MEG. Kroppen min har jo egentlig ingenting med meg å gjøre.. Hvis jeg ligger død i senga mi så ligger fremdeles kroppen min der, men ikke Sarah. Jeg er jo tankene mine, selvbevisstheten min. Haha nå sporer jeg riiimelig greit av her egentlig. Men jeg kjeder meg og har hodet fullt av tanker atm, så ganske deilig å få det ut. Takkær og bukkær, hvis du leste alt så kudos til deg <3


Et utkast fra arkivet 2014/2015




.. eller interesser i det hele tatt? Hva jeg skal gjøre med livet mitt er en av mine topp tre tanker. Den kommer rett etter tanken på hvor mye jeg har lyst på kebabpizza. Det er egentlig litt samme tankemønster, fordi jeg elsker kebabpizza, men jeg hater å tenke på den. Akkurat som at jeg elsker livet, men jeg hater å tenke på det. Fornøyd med den sammenligningen. Jeg lever så sykt dag til dag, at jeg har store problemer med å se for meg hva jeg skal gjøre om 1 år, 3 år eller 5 år. I tillegg er jeg en person som tenker at livet er helt umulig å planlegge ned til minste detalj, så jeg kunne aldri hatt en "5års plan" feks. Men jeg burde da ha evne til å lage en slags grov skisse av det? De fleste har sikkert noen mål her i livet, noe de har lyst til å utrette og få til, aka ambisjoner. Enda flere har sikkert store interesser de godt kunne tenke seg å leve av. Men jeg føler at jeg ikke har noen av dela. Og når det går opp for meg, så blir jeg jammen i meg litt skremt. 

Jeg har så klart interesser, men det er ingen av de som utpreger seg noe særlig. Jeg har feks ingen hobby, eller noe som folk "forbinder" meg med (tror jeg). Joda, jeg liker veldig godt media, sosiale medier, film osv, men hvem er det som ikke gjør det lissom? Sikkert noen, men jeg tenker at om man skal JOBBE med noe av det, så må man være litt over gjennomsnittet interessert, om dere skjønner meg. Være en sånn som lengter etter å sitte foran skjermen med redigeringsprogram i flere timer i strekk, og faktisk koser seg gløgg mens de gjør det. Jeg elsker å se et ferdig produkt, noe jeg selv har laget, men jeg kan ikke si at jeg eeelsker veien dit. Redigering i seg selv er ikke det beste jeg vet, men det er jo verdt det når man er ferdig så klart. Jeg skulle bare ønske jeg hadde en slags DRIIIIIV her i verden, som gjorde at jeg virkelig VILLE noe. Når jeg sier jeg ikke aaaner hva jeg vil bli, så er ikke det en overdrivelse. Jeg har virkelig ikke peiling.

Haha random bilde fra da jeg kjeda meg i photoshop. Får ironisk nok vondt i øya av å se på dette bildet, håper du får det også;)) Irriterer meg forresten at det blir så dårlig kvalitet på bildene mine når jeg laster de opp på bloggen? De ser sykt fine ut på macen, men med engang jeg laster de opp her forsvinner det titusen pixler virker det som.


Ikke tro at jeg sitter her og klager, jeg bare liker å skrive det jeg tenker innimellom. I tillegg håper jeg at det er noen som leser det her, som kanskje føler på noe av det samme. Hvem skulle tro at det skulle være så vanskelig å bli eldre? Jeg syns egentlig det er litt deilig å bli eldre, fordi jeg merker at jeg vokser mer "inn i meg selv", om jeg kan si det på den måten. At jeg blir mer sikker på hvem jeg er og ikke minst hvordan jeg er, og at jeg faktisk trives med det. Men i samme slengen er det så klart litt stressende, KUN på grunn av det hersens presset om å bli noe. Jeg er ikke så fan av at den "eneste og riktige" veien er utdanning og skole. Uansett, hvis det er noen som har lyst til å dele tips til hvordan "finne" ut mer om hva man kanskje har lyst til å jobbe med i fremtiden, legg gjerne igjen en kommentar. Hadde vært spennende å høre litt om andres erfaringer med samme problemstilling. 

Holder forresten på med å laste opp videobloggen fra Spania til tubærn. Den har holdt på i over tre timer nå, og den er på 17%! Sier litt om hvor fantastisk opplastningshastigheten på internettet er her. Gleder meg til den er ferdig iallefall!




Jeg stresser for mye med ting som jeg ikke føler jeg burde stresse over. Jeg stresser over at jeg stresser. Og det stresser meg? Stress. Tror ikke jeg er alene om det, men det gjelder ofc hva som kommer til å skje videre i livet. Utdanning. Finne ut av hva jeg vil bli, finne ut av mæ sjæl. Er det det som er meningen med livet lissom? Jeg syns livet virker ganske meningsløst hvis den eneste grunnen til at vi er her er for å gå på skole og få seg en jobb også dø, lissom. Ganske brutal måte å se på det da, men ah. La oss se på dyr. De har alle en slags mening her i livet. De har et instinkt og VET hva de skal gjøre. De har en purpose. Men vi da? Hvorfor skal vi gidde å være her? Hvorfor har ikke vi en slags hensikt, noe vi skal utrette? Det kan jo godt hende at vi har det, men hva er den, og hvorfor i helvete vet vi det ikke? Kanskje det er bedre å ikke vite det. Kanskje det er så fælt at vi er better off not knowing. 

Det her er vel noe alle har tenkt over en eller gang, men jeg syns fremdeles det er ganske interessant å snakke om. Fordi det går lissom aldri an å bli ferdig med å snakke om det. Man kan spekulere i så mye, og det er så mye rundt det hele. Jeg vet ikke hva jeg tror på. Jeg er ikke et religiøst menneske, faktisk er jeg helt mindblown av mennesker som klarer å overbevise seg selv om at det finnes en gud feks. At de klarer å tro. Jeg beundrer de faktisk for det, fordi det må jo være veldig fint å tro på noe, en gud or whatever. Men jeg klarer ikke det. Jeg er for skeptisk. Jeg mener at ALT kan være mulig. Det KAN jo hende det fins en gud, jeg vet vel ikke det jeg? Jeg kan ikke nekte for at det kanskje finnes en gud, men jeg lener meg mer mot andre ting. For alt jeg vet kan det være en fuckings enhjørning som sitter der oppe i skyene og skyter lyn fra hornet sitt og brøler når det tordner. Sier så klart ikke at det er det jeg mener er mest sansynlig, men poenget er at vi ikke vet det. Vi har rett og slett ikke peiling på hvorfor vi er her eller hvordan vi i det hele tatt endte opp her. Joda vi vet jo forsåvidt det via evolusjonsteorien, men ja dere skjønner. Jeg får en sånn rar følelse i kroppen når jeg tenker på det. Syns på en måte det er så ekkelt, men samtidig litt digg. Jeg er faktisk litt småredd for å dø, men det er egentlig bare fordi jeg ikke aner hva som skjer etterpå. Jeg er ikke redd for at det er et helvete jeg kommer til å brenne i, men jeg er bare redd for å ikke være MEG lenger, hvis det gir mening. Og da snakker jeg jo så klart om sjela mi, bevisstheten min, ikke selve kroppen min. Den er for så vidt verdiløs for meg, haha.


Spora egentlig litt av her nå merka jeg. Ikke at jeg hadde en mening med innlegget mitt, jeg bare følte for å skrive litt.
Så da gjorde jeg det da.




Kanskje dere vet det, kanskje ikke! Jeg kjeder meg sykt atm, og jeg har sett at andre blogger har noe som dette en gang i blandt, so why not. Når jeg faktisk satt meg ned for å skrive så kom jeg jo nesten ikke på en dritt å si om meg selv, så mange av tinga er sikkert sykt kjedelig og er ikke så veldig spesielle eller uvanlig for noen andre, men samma det. Vi prøver:   

1. Jeg har 10mm utvidninger i begge øra

2. Jeg hører på alt av musikk omtrent, klarer ikke spesifisere musikksmaken min. Men jeg absolutt elskær dyp mørk bass, det er så deilig når jeg ligger i senga og kan kjenne vibrasjonene fra bassen liksom.

3. Jeg eeelsker spagetthi bolognese, og spiser det annenhver dag når jeg er i syden hahah

4. Jeg har fått høre at jeg er løsningsorientert, jeg prøver å se løsninger istedenfor problemer. Hahaha hva er det jeg driver med, det der høres ut som noe man skriver på en jobbsøknad. Men altså om man møter på et problem kan man jo ikke gjøre annet enn å se etter løsninger.

5. Jeg er det verste B-mennesket jeg vet om.. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid vært våken sent, klarer liksom ikke legge meg klokka 23-24, så ender ofte opp med å ikke sovne før klokka 02 nesten hver dag. Og jeg tror ikke jeg trenger så veldig mye søvn for å fungere normalt lenger, med tanke på at jeg har holdt på sånn her en stund. Selvom jeg elsker å sove da. Jeg kan sove til 14-15 på dagen hvis jeg ikke har noen planer at all. Og jeg føler meg blessed som klarer å sovne hver natt. Er ikke alle som har den fordelen.. Så jeg setter stor pris på sovehjertet mitt. Men jeg har blitt mye flinkere da, jeg er jo faktisk på jobb kl 7 nesten hver dag..

6. Jeg er superlat. Men jeg er faktisk ganske flink til å holde det ryddig rundt meg.

7. Jeg vasker henda utrolig mange ganger om dagen. Ikke fordi jeg er livredd for bakterier elno, men jeg bare hater å være møkkete eller klam på henda, haha.

8. Jeg elsker stjernehimmelen eller himmelen generelt, nordlys (selvom jeg aldri har sett det), månen, solnedganger osv. Liker kvelden og natten best, alt er annerledes da. Foreksempel på sommeren, det begynner å bli litt mørkere, himmelen er sånn rosa/mørkerosa og det er varmt ute. Da er stemninga til å ta og føle på vettø. 

9. Litt avhengig av å ha leppomade innen rekkevidde til alle tider. Hater å være tørr på leppene. Hvis jeg ligger i senga har jeg den ved siden av meg, flytter jeg meg til sofaen (som er en vanlig gåtur for meg) så tar jeg den med meg. Kjipt å måtte reise seg opp for å hente den skjønneru (se, lat)

10. Jeg elsker å gjøre andre glad! Hvis noen har en bra dag eller er glad for noe, på grunn av meg, så blir jeg også glad!

11. Jeg ler altfor ofte av meg selv. Hvis jeg syns jeg er morsom kan jeg le av meg selv, også begynner jeg å le av at jeg faktisk ler av meg selv, haha. Jeg ler ganske mye.... Men det er greit, fordi jeg elsker å le. Å ha lættis er noe av det beste som finnes. 

I dag har vi kommet oss vekk fra 2-tallet, for nå er det nemlig bare 19 dager til vi drar!!! Som Anna skrev på sin blogg så klarer jeg ikke å "wrap my head around" det at jeg faktisk skal flytte!! til Australia!! i 4 mnd!! Jeg har bodd hjemme hele mitt liv, og selvom jeg og broren min har flydd alene mange ganger til Ungarn og Spania så har jeg aldri vært i utlandet uten foreldre (med unntak av helgetur til london osvosv). På tide å være voksen, betale leie, lage mat, være selvstendig og styre alt selv. Men det fine med det er at jeg kan oppleve ufattelig mye nytt og spennende samtidig.

Kanskje du kan fortelle meg noe om meg, som jeg ikke vet? Ikke si stygg og feit, for det er ikke akkurat noe nytt :PPpp






Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits