hits










Da var dagen her. Dagen jeg har vært èn hel måned uten sosiale medier. Èn hel måned hvor jeg ikke har sjekka instagram, facebook eller snapchat i det hele tatt. Det har gått fort og sakte, men mest sakte. Flere ganger har jeg tenkt at nåå må det ha gått sjukt lang tid, men så hadde det bare gått 1 og en halv uke. I førsten så glemte jeg hvilken dato jeg starta med det, så det er derfor jeg var litt usikker. MEN, hvordan har jeg det nå? Har jeg forandra meg? Har jeg blitt en bedre person? Har jeg lært noe nytt, har jeg oppdaga meningen med livet? Heh, både ja og nei. Jeg føler meg MYE bedre! Hvertfall akkurat nå, mens jeg sitter her og tenker på det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det heller.
Men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det.

Før følte jeg meg alltid slapp og sleeeten rett og slett, og jeg hadde ikke energi eller lyst til å gjøre så mye egentlig. Jeg følte at livet mitt bare rant vekk mens jeg lå i senga med mobilen og så på. Men det var en skikkelig kjip situasjon, fordi jeg hadde ikke energi til å gjøre noe med det heller. Jeg gadd ikke! Så min hverdag bestod ofte av å gjøre noe, også lissom ta meg en "velfortjent" pause med å scrolle gjennom hele internett i en god stund. Det var på en måte alltid min escape, det å kunne forsvinne inn i mobilen og glane på meningsløse ting. Tror faktisk mitt tilfelle var ganske ekstremt (eller jeg vet ikke, hvordan dere er), fordi jeg kunne feks dra opp tlf og sjekke instagram i en reklamepause på YOUTUBE... som varer i 20 sekunder. SÅ lite skulle til for at jeg måtte underholde meg selv på en annen måte lissom. 

Men nå, nå føler jeg meg faktisk bedre på en merkelig måte. Den siste tiden har jeg hatt noe å gjøre absolutt heeele tia, og jeg elsker det! Straks jeg er ferdig med den ene tingen, så begynner jeg på den neste jeg hadde tenkt! Ingen slappe pauser, jeg bare gjør det, og det føles så deilig å ha vært produktiv. Jeg har feks blitt MYE flinkere i photoshop denne måneden, fordi jeg har virkelig tatt meg tid til å prøve og feile. Jeg husker jeg sa jeg ville lese flere bøker osv. Ikke en eneste bok har blitt lest! Men det er fordi jeg ikke følte for det. Jeg har gjort det jeg har følt for hele tiden, og nå fortia er det å ta og redigere bilder, for det meste. Jeg vet faktisk ikke hvordan tiden har gått så fort, men jeg føler jeg har fått mye mer passion og en større lyst til å utvikle meg selv og til å bli noe! Lage noe! Det at jeg har mye mer energi nå kan også ha blitt påvirka av flere faktorer da, det må jeg huske å nevne. Jeg trener 3-5 ganger i uka, jeg spiser sunt, drikker ikke brus osv osv. I tillegg blir det ikke mørkt supertidlig her i Spania, og det er som regel sol. Bare så dere vet det, for det er jo ikke kun på grunn av at jeg har vært uten sosiale medier.

Jeg har også fått et litt bedre selvbilde faktisk. Det her merka jeg ganske tidlig i "prosessen". Jeg tror det har noe å gjøre med at jeg ikke sammenligna meg selv med alle andre hele tiden, fordi jeg så jo ikke så mange, haha. Plutselig merka jeg at jeg følte meg pen og fin nesten hver gang jeg så meg i speilet, og jeg har brukt tid på å studere meg selv for å lissom prøve å se hva jeg faktisk liker med meg selv da. Istedenfor å tenke at nei huden min er ikke like fin som hennes osv, så har jeg bare tenkt sånn "så rett og fin nesa mi er egentlig, så blå øyer jeg har" osv. Det her handler ikke om at jeg tror jeg er så jævla digg, det handler om å elske sæ sjæl sånn man er!

I natt lasta jeg ned alt igjen, og tok meg litt tid til å scrolle gjennom for å se hva som har skjedd den siste måneden, rett og slett fordi jeg føler meg litt lite oppdatert på hva som skjer i Norge, haha. Er innom nyheter osv så klart, men det blir ikke det samme og heller ikke like personlig som å se andre menneskers bilder. Jeg hadde feks sykt mange snapchats å gå gjennom.. MEN, jeg skal være flink, og fortsette med den rytmen jeg er inni akkurat nå! Det hadde vært kjipt om jeg bare falt tilbake i det samme mønsteret som før. Sååå for dere som tenkte at jeg aldri kom til å klare det, her er vi. Og for dere som kanskje har lyst til å prøve det samme, så anbefales det. Litt vanskelig å bli vandt til det i førsten, men hallo, husk at instagram og facebook ikke er ting du trenger. Det er bare underholdningsapper, en bonus i hverdagen. Ikke HELE hverdagen.




- Når jeg har masse energi og hører på høy musikk fra fønky-lista mi. Det skjer som regel når jeg skal noe kult. Da blir jeg gira og i så godt humør at jeg gjør fete moves og danser så syykt teit rundt i rommet eller foran speilet mens jeg ler av hvor morsom jeg ser ut. Hahaha jeg er gal

- Når folk husker små detaljer om meg. Det betyr at personen hører på hva jeg sier og/eller legger merke til ting jeg gjør, som igjen viser at personen bryr seg om meg, og det gjør meg så glad. Mye ligger i små detaljer!

- De dagene jeg våkner opp med klar og fin hud, haha. Det gjør mye med selvfølelsen.

- Da mamma pleide å vekke meg i helgene med ferdigsmurt baguette.

- Sitte på bussen/i bilen med digg musikk i øra og bare stirre ut av vinduet. Noen ganger skulle jeg ønske turen var lenger.

- Når det endelig ligger en pakke til deg i postkassa. Ebay forever<3

- Når jeg ligger i senga på kvelden og det begynner å regne og tordne. Det eelsker jeg.

- Jeg har nå dusj og badekar i ett, og da pleier jeg å sette meg ned i badekaret mens jeg lar det regne varmt vann over meg. Det er så sykt digg, og jeg får frysninger over hele kroppen! Etterhvert som badekaret fyller seg opp legger jeg meg ned sånn at øra mine dekkes av vann, og da høres det ut som at jeg er under vann mens det regner. Som sagt, små ting her folkens.

- Når jeg kommer inn døra hos pappa på morningen, og lillesøstra mi sitt ansikt lyser opp mens ho løper mot meg for å gi meg en klem.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

- Når jeg får øyekontakt med noen og personen smiler tilbake.

- Når jeg endelig finner some new jaaams. Jeg leter så sjeldent etter ny musikk at jeg hører i stykker de jeg har.

- Den lukta ute når det akkurat har regna. For ikke å snakke om å bade i havet når det regner!!

- Når noen forteller meg at de savner meg.

- Å føle takknemlighet når man har gjort noe snilt eller en tjeneste for noen.

- Jeg er veeldig glad for at jeg trives i mitt eget selskap.

- Når det er skikkelig skikkelig stjerneklart ute. Husker Anna og jeg lå på dekk under en seiltur i The Whitsundays, og det var så klart at du skulle tro vi kunne se alle stjernene som fins. Det var truly bjutyfull.

- Å bade, svømme, snorkle, dykke i havet! Jeg elsker å bade jeg gitt, enten det er i badekar, basseng eller hav, haha.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

- Når jeg får noen til å le (spesielt når jeg får pappa til å le).

- Merke fremgang på treninga, at jeg orker mer og blir sterkere.

- Endelig komme til toppen av fjellet når man er på tur og se den fantastiske utsikta! Det gjør det verdt det

 


Dette har lenge ligget i utkasta mine, som jeg har gjort ferdig over de siste dagene. Så det er noen gamle og nye ting, men alle gjelder jo enda. Det er viktig å sette pris på små gleder i hverdagen syns jeg. Det skal jo ikke så mye til før jeg føler meg bedre. I dag har vært en superfin dag allerede, med CrossFit kl 9 og fjelltur etter det. Bena mine skjelver lissom, haha. Og for en gangs skyld har jeg ikke delt utsikten på snapchat eller instagram, haha. Tok et par bilder med telefonen da. Skal bli flinkere til det, men jeg har fremdeles iPhone 5s, så kvaliteten er ikke akkurat top notch. Det er iallefall null stress å ikke bruke sosiale medier når jeg har noe å gjøre hele tiden, men jeg merker det blir litt vanskeligere på kvelden når jeg ikke har så mye å finne på. I går endte jeg opp med å endre en del på designet mitt her på bloggen som dere kanskje ser. Ble ganske fornøyd med faktiiiisk. Vi får se hva som skjer etterhvert, jeg gidder jo ikke sitte å stirre i veggen heller akkurat. Nå skal vi straks dra en tur til Valencia faktisk! Husker ikke hvor lang tid det tar å kjøre, men er hvertfall et par timer.

Hvilke små ting er det som gjør deg glad? Vi snakkes!




Jaa da var jeg nesten halvveis inn i min første dag som fri fra sosiale medier dere. Jeg må si det har vært hardt.
Neida, det har faktisk ikke det. Jeg var oppe tidlig for å se etter lillesøstra mi i et par timer mens de andre var ute, og da så vi på en film. Tidligere har jeg pleid å dra opp tlf og bare stirre hjernedødly (yup just made up a word) på den i kjedelige perioder av filmen. Jeg prøvde meg på det nå også ut av ren refleks, vane eller hva jeg skal kalle det, meeeen jeg har jo sletta appene. Bittelitt frustrerende egentlig, for å være ærlig. Det beviser jo bare hvor raskt jeg pleier å rømme inn i telefonen. Jeg har skikkelig lyst til å sjekke, men hva faen. Det er ikke noe spesielt å sjekke.
Irriterer meg at jeg er så avhengig.

Hva får du egentlig ut av facebook? Ikke en dritt. Da jeg først fikk Facebook var det skikkelig kult. Alle posta oppdateringer om hva de drev med, kommenterte og snakka sammen via kommentarfeltet. Ikke like lettvint som nå, men det var noe annet. Det var FACEbook, en chatteside. Nå er det bare en haug av skrot og lag på lag med drit. Unødvendige videoer av søte hunder, slemme katter, fulle folk, reklame for ditten og datten og barn som griner over en lost snapchat-streak. Snapchat er den appen jeg syns mest om fortiden. Den er for å sende korte innblikk til vennene dine, snakke med de osvosv alle vet jo hva det er. Men det er mer EKTE. Det er hverdagslige ting, en snap fra hva du gjør akkurat nå. Det kan bli kjedelig når vi legger ut bilder av middagsbordet eller av drinkene våre på byen. But still, its fresh outta the box, if u know what i mean.

Jaja, det var bare enda en liten rant om sosiale medier for å styrke meg selv i denne håpløst teite kampen mot de. Kan ikke akkurat si at jeg føler meg noe bedre eller verre etter èn dag, forandring tar jo tid. I og for seg er nok èn måned litt for kort, men jeg troor jeg helst vil ha instagram når det er jul og nyttår. Det styrker jo julestemninga av å se alle kose seg med pepperkaker og bare ha det koselig. Men samtidig vil jeg ikke at instagram skal stjele oppmerksomheten min fra en høytid med familien min. Den gjør jo egentlig ikke det, men ofte pleier vi å ha en liten pause etter maten, før gavene, hvor alle kidsa forsvinner ned på romma sine for å slappe av litt. Lol, det kan vi jo gjøre hvilken som helst annen dag.

I morgen tidlig skal jeg endelig på CrossFit igjen. Jeg har ikke trent på 5 dager nå pga sykdom, IGJEN. Så vi får se hvor lenge jeg klarer å holde meg frisk nå da... Har gått skikkelig broiler og kjøpt meg proteinpulver også, så kanskje jeg etterhvert kommer til å merke noen resultater.




BOOM yes im fucking craaazey. Jeg skal gjøre det, helt seriøst.
Som jeg skrev for litt siden så får jeg sånne perioder hvor jeg blir ekstremt lei av sosiale medier. Eller, jeg blir egentlig mer lei av MEG SELV, for at jeg hele tiden skal sjekke, skal bare se, kjeder meg litt, får titte litt på instastories. Og det gir meg ikke en jævla dritt. Før jeg kom til Spania hadde jeg også en sånn periode, og da endte det med at jeg sletta instagram i 4-5 dager. Jeg sletta appen fra den plassen den alltid pleier å ligge. Rett ved siden av meldinger og spotify på den linja nederst på iphonen. U know, øverste hylle lissom. Ofte tok jeg meg selv i å skulle trykke der, men det var ingenting. Det gikk helt fint, og det var jo ikke sånn at jeg gikk glipp av så mye akkurat. Hvis du vil lese innlegget on my last episode (lol) så er det HER. Men nååå.. nå føler jeg det enda mer. Jeg har sagt at jeg ikke føler for å være så personlig. Det innlegget her er megapersonlig tho, men jeg føler jeg må få ut litt frustrasjon her. Jeg har prøvd å holde meg så mye som mulig unna sosiale medier, men nå har jeg lyst til å være totalt uten en liten stund, som en liten test for meg selv. Kanskje jeg blir flinkere til å leve i de små øyeblikkene?

Det er konstant noe som gnager i meg. Det gnager bakerst og innerst og rundt i hele hjernebarken min. Jeg føler meg så.. zombie. Jeg har ingen ambisjoner, noen store mål, noe spesifikt jeg ønsker å oppnå i livet. Og jeg syns det er en trist ting å innrømme. Det er så klart mange ting jeg har lyst til å gjøre og å oppleve, men jeg aner ikke hvordan jeg skal bygge meg et liv, en karriere, noe jeg kan leve av, eller hva jeg skal bruke tiden min på. Hvorfor ikke? Fordi jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet ikke hva jeg liker, hva som driver meg, eller hvordan jeg ønsker å være. Hvordan kan vi finne ut av hvem vi selv er, når vi 24/7 sammenligner oss med andre? Når vi konstant ser hva andre gjør, hvordan andre er, og for så å skulle prøve å gjøre den inspirasjonen om til DEG, din greie.

Det er greit mye av det samme på Instagram. Lyse, rene bilder. Bilder av masse digg mat på et bord, fylt til randen med blomster og små detaljer som skal piffe opp bildet. Et bilde av middagsbordet ditt er noe av det kjedeligste jeg vet, men jeg tar jo slike bilder selv også. Og det gjør jeg jo ikke fordi jeg syns det er fint eller kult? Hvorfor gjør jeg det? Fordi jeg ser andre gjør det? Fordi jeg vet at andre kommer til å like det? Så utrolig rart at vi tar bilder av hva vi spiser hele tiden, because nobody gives a shit. 

Jeg føler meg som alt mulig samtidig. Jeg ser alt fra to sider hele tiden og det er sjeldent jeg heller mest over på den ene siden. Jeg er lissom alltid midt på treet. Jeg er definisjonen på ambivalent. Jeg elsker instagram, jeg elsker å ta fine bilder og dele de med andre. Men samtidig hater jeg at jeg bryr meg om likes. Jeg føler jo at bildet er finere, jo fler likes jeg får. Men det burde jeg jo ikke, fordi JEG syns det er fint uansett? Likes er en falsk følelse og forestilling av aksept og popularitet. Det er sjeldent noe som gjør meg skikkelig glad lenger. Sånn HERREGUD YES!!! Lykkerus. Spent i kroppen. Alt er lissom, moderert. Greit, null stress. Jeg mener selv at jeg er en ganske laidback person som ikke stresser, og som opptrer rolig i "krisesituasjoner". Det er på en måte ikke mange ting som ryster meg heller.. Men til tross for alt jeg sier nå, så er jeg jo glad. Jeg har det bra, jeg elsker livet mitt og ser alltid ting fra den positive siden. Jeg bare føler at jeg ikke FØLER like mye som jeg gjorde før, da jeg var yngre. At jeg har blitt litt nummen. Kanskje jeg ikke bryr meg? Eller hva er det? Jeg vet ikke. Og det stresser meg. 

Her om dagen så jeg en video (nederst i innlegget her) på Anniken sin blogg. Jeg relaterer meg veldig til ho i mange tilfeller, og det er en av grunnene til at det omtrent er den eneste bloggen jeg virkelig leser. Vi er så klart ikke klin like, vi har mange forskjeller sider og jeg kjenner meg ikke igjen i alle hennes følelser. Men i mye. Sophie Elise også (trykker du på navna kommer du til de innlegga jeg relaterer meg til). Noen ganger skulle man tro de snakket om hvordan JEG føler det, fordi de sier det som om jeg skulle ha sagt det selv. Men det er jo kanskje fordi vi alle er jevnaldrende? Vi er milleniumsgenerasjonen, som vi så fint blir kalt. Vi som er født 1994 og senere. (Edit: vi som er født i begynnelsen av 1980 til midten av 90tallet). I videoen beskriver han oss, og hvorfor vi kanskje kan føle som vi gjør. Den er et must, iallefall om du kanskje føler det som meg noen ganger. Det er vanskelig å forklare.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Verden er ikke det samme som da jeg var liten. Så klart ikke, det hadde jo vært litt rart det og. Men jeg føler meg litt gammel når jeg faktisk har lyst til å si at ting var litt bedre før. Ta meg foreksempel. Jeg har flytta til Spania. Et helt nytt land med en litt annen kultur. Et annet språk, annerledes mat, klima og ja, u name it. Hvis jeg nå levde på 90-tallet, og gjorde som jeg har gjort nå, hadde jeg vært completely adskilt fra alt jeg engang var vandt til. Jeg hadde kun snakka med vennene mine over telefon, kanskje sendt noen fremkalte bilder i posten. Jeg hadde virkelig embraced min nye tilværelse, kanskje fått helt ny stil pga inspirasjon fra folk rundt meg her nede? Jeg hadde utvikla meg som person, kanskje endra tankegang og hele mitt filosofiske syn på ting? Altså jeg drar den kanskje litt langt nå, men jeg håper noen skjønner hva jeg mener. Da hadde jeg vært borte fra Norge et helt år, og alle vennene mine hadde ikke sett meg i det hele tatt. Sånn som det er nå er jeg alltid oppdatert på hva som skjer hjemme. Jeg ser hva som "trender" og hva som er morsomt og i søkelyset akkurat nå. Jeg seeeer venner og kjente ansikter hele tiden. Men får jeg da tid til å tenke på meg selv, på min spirituelle reise, på mitt nye liv? Jeg føler ikke det. 

Jeg føler meg rett og slett som en zombie, hvor jeg har blitt sugd inn i underholdningens verden, som alltid distraherer meg fra å gjøre andre ting. Andre kanskje mer viktige ting. Som å lese bøker, se dokumentarer, skrive og tegne og ja, u name it! Så jeg har bestemt meg for å være uten påvirkning fra sosiale medier en stund, bare for å se om jeg kanskje kan komme litt tilbake til virkeligheten igjen, og ikke bare leve på internett. Jeg kommer så klart til å se filmer, ting på youtube, ta bilder og bruke photoshop, ha messenger og meldinger osv. Jeg tror kanskje jeg kommer til å blogge litt også. Jeg snakker om facebook, instagram, og snapchat. Selv etter de nesten 1500 orda jeg har skrevet her, så føler jeg at jeg ikke har klart å beskrive hva jeg føler ordentlig. Om en uke er det ikke sikkert jeg føler det sånn her heller.. Men jeg tenker at hvis jeg ikke kan scrolle på instagram hver gang jeg kjeder meg eller må vente litt, så tvinger jeg meg selv til å måtte finne på andre ting. Snakke mer med menneskene rundt meg. SE mer på landskapet og mine omgivelser. Jeg higer etter å komme mer i kontakt med MEG, og livet generelt.

På samme tid irriterer det meg at jeg har blitt så påvirka av det hele. Eller er det bare noe jeg tror? Noe jeg skylder på for å lette litt på trykket om at jeg ikke kan definere meg selv? Jeg vet ikke jeg as, men nå tar jeg et lite steg for å prøve å finne det ut. Jeg vil prøve å finne min egen stil når det kommer til bilder foreksempel, uten å bli påvirka av andre, og av hva som trender. Uansett, jeg håper jeg aldri klarer å "definere" meg selv. For man kan fint være flere ting på en gang. Man kan være både guttete og jentene. Man kan være både utadvendt og sjenert, det kommer jo an på situasjonen og miljøet. Jeg bare håper jeg klarer å finne ut av hva jeg vil med livet mitt. Sånn etterhvert lissom. 

I morgen er ikke instagram det første jeg sjekker. Vi snakkes!




I det siste har jeg begynt å tenke ekstra mye over hva jeg faktisk bruker tiden min på. Det er ikke første gangen jeg har tenkt over det, og jeg er sikkert ikke alene. Men sånn det er akkurat nå, må jeg si meg ufattelig mett på sosiale medier, og da spesielt instagram. Jeg kan bruke flere timer om dagen bare på å scrolle i feeden. Gjerne på exploreknappen, og der stopper det aldri. Ofte tenker jeg bare, hva fikk jeg ut av de timene der? Ingenting! Det hender jo at jeg blir litt inspirert av det jeg ser, noe jeg regner med er litt av hensikten med appen, men det er av kanskje 3 av 1000 bilder. Tror ikke jeg overdriver når jeg sier det engang. Det her har jeg tenkt utrolig lenge, men spesielt nå i det siste har jeg også lagt merke til at jeg føler meg dårligere pga det. Med meg selv! Nettopp fordi det er så lett å sammenligne seg selv med andre.

Jeg har alltid tenkt at jeg ikke er en av de som lar meg påvirke så veldig av kroppspress og hvordan man "skal" se ut, men nå må jeg faktisk innrømme at jeg tror jeg blir blitt påvirka likkavæl. Ofte føler jeg feks at et bilde jeg vil legge ut ikke er vits å legge ut, fordi det ikke er fint nok og verdt det. Det her har jo noe med meg å gjøre personlig også, men jeg var ikke sånn før. Jeg klarer så klart å legge ut omtrent hva jeg vil, men jeg føler det bare har blitt litt mer "press" på hva som "forventes". Jeg hater egentlig de to ordene der, press og hva som forventes. Det er fordi de brukes så mye, så ofte, med alt! Men akkurat i det tilfelle her så kommer jeg ikke på noen andre ord å bruke heller. Det er på en måte et usynlig press, et eller annet som jeg/vi ikke klarer å sette fingeren på. Men hovedpoenget mitt er forsåvidt ikke kroppspress eller presset om å være perfekt og å ha de perfekte bildene, det er hvor mye tid vi kaster bort på å se på det.

Alt toppa seg i går da jeg så en dokumentar om hvordan kvinner blir fremstilt i media. At uansett hva kvinner oppnår, uansett hvor smarte vi er og eller hva vi sier, så blir alltid fokuset retta mot hvordan vi ser ut. Hva vi har på oss, hvor fint vi er sminka, om vi har gått opp noen kilo, hvor kort skjørt vi hadde på oss osv osv osv. Så jeg bestemte meg for å bare slette hele instagram! Jeg vet ikke hvor jeg vil med det, men jeg følte at herregud nå skal jeg ikke kaste bort mer av tiden min på den ubrukelige appen, haha. Jeg føler meg rett og slett som en zombie, hvor jeg bare har blitt sugd inn i underholdningens verden, som alltid distraherer meg fra å gjøre andre ting. Andre kanskje mer viktige ting. Som å lese bøker, se dokumentarer, skrive og tegne og ja, u name it! Så jeg har bestemt meg for å være uten instagram en stund, bare for å se om jeg kanskje kan komme litt tilbake til virkeligheten igjen, og ikke bare leve på internett.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så i dag kjøpte jeg meg tre nye bøker! Jeg har aldri hørt om de før, men jeg syns de var så søte. Krim og sånn typisk kjærlighetsromaner er ikke noe jeg har fått sansen for, jeg liker mer litt rare bøker som skriver om litt andre ting enn normalt, om jeg kan si det sånn. Vet faktisk ikke helt hva jeg mener selv, men ja. Målet mitt er å finne en bok som endrer synet mitt på ting. Som får meg til å innse ting, og til å tenke annerledes. Trenger ikke være groundbreaking lissom, men jeg vil få noe ut av det, lære noe. Er ikke sikkert jeg gjør det med akkurat disse tre, but who knows.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Alle tre er kjøpt på Libris, og ingen av de kosta over 200,-


Gleder meg faktisk litt til å begynne på de! Vet ikke helt om jeg skal starte med engang, fordi jeg kommer nok til å ha massevis av fritid på bilturen til spania. Så derfor kan det hende jeg sparer litt, men vi får se. Jeg har flere her hjemme jeg ikke har lest også. Sjeldent man tar seg tid til det lenger lissom, når man så lett kan underholde seg selv på telefonen. Men som nevnt, jeg skal prøve å tvinge meg selv til å gjøre andre ting i en periode nå. Spesielt se dokumentarer og lese bøker. Det er jo ikke sånn at jeg skal være helt uten sosiale medier. Jeg vil så klart holde følge med hva som skjer, snakke med vennene mine osv. Men akkurat instagram føler jeg at jeg fint kan klare meg uten. Var på snapchat istad, og nesten hver gang jeg går ut derfra går jeg automatisk inn på instagram. Jeg gjorde det istad også, men da kom jeg innpå skype isteden æ gett! Haha, måtte erstatte stedet hvor jeg pleide å ha instagram. Så det er helt klart en vanesak jeg må avvende meg! Vi får se hvordan det går.





Kontakt: sarahvberg@gmail.com.

Kort versjon: Sarah Victoria Berg, 22 år fra Fredrikstad, bor i Spania. Elsker å ta bilder.

Lengre versjon: Jeg heter Sarah Victoria Berg, men bruker egentlig bare Sarah. Jeg er 22 år, blir 23 i desember, og jeg er født og oppvokst i Fredrikstad. Der har jeg bodd så og si hele livet mitt. Er skikkelig skikkelig glad i Fredrikstad, så jeg er faktisk litt stolt av å være derfra, haha. Unntaket er skoleåret 2016/2017, hvor jeg flytta til Kongsvinger for å ta en bachelor i sykepleie. Det var ikke meningen å komme inn i Kongsvinger, fordi jeg ville egentlig til Oslo. Men som mange andre hadde jeg ikke bra nok snitt for O store Oslo, så da endte jeg opp i en leilighet i Vinger sammen med bestevenninna mi Isabelle. Sykepleien passa ikke for meg, så jeg endte opp med å slutte etter et halvt år, og skaffa meg jobb på Telenor istedenfor, da jeg ikke ville flytte hjem igjen med engang. Hadde jo tross alt bare vært der i et halvt år.

Etter et fullt år i Kongsvinger bestemte jeg meg for å flytte ned til familien min i Spania, da jeg fremdeles ikke har peiling på hva eller om jeg i det hele tatt vil studere. Jeg har nemlig en far, en stemor, en halvsøster og to halvbrødre som bor her nede! De er ikke spanske, men de har bosatt seg her. Søskene mine er halvt norske og halvt ungarske, bortsett fra min siste bror Adrian, som har flytta ned sammen med meg. Han og jeg har samme foreldre, og han er 4 år yngre enn meg. Nøyaktig hva jeg skal gjøre i Spania er jeg ikke helt sikker på enda, men jeg tar det som det kommer. Eneste tanken jeg har nå er hvorfor ikke? Det er nå jeg har muligheten til å gjøre det, så da må jeg nesten gripe den. Brått finner jeg ut av hva jeg vil gjøre resten av livet, hvem vet. Tenker man må oppleve og prøve forskjellige ting for å få litt input.
Det er nemlig ikke lett å finne ut hva man skal bli, jeg har ihvertfall ikke peiling!

Ellers vet jeg ikke helt hva jeg skal si om meg selv. Jeg er veldig glad i å ta bilder, og en drøm hadde vel vært å være en fotograf. Men jeg vet ikke om jeg har stor nok passion for det, og jeg vet ikke hva slags fotograf heller. Jeg liker også veldig godt å reise!! Okei den aller aller største drømmen hadde vært å fått betalt for å reise rundt og oppleve ting for å fortelle om det til andre. Bare dra rundt i hele verden og ta haugevis av bilder, ah det hadde vært noe det. Jeg var faktisk på backpacking tur til Australia med bestevenninna mi Anna i 2015, som du kan finne under "reiser" i menyen over headeren. Uansett, om noen lurer på noe kan dere bare spørre her i kommentarfeltet. Bildene i innlegget er henta fra instagrammen min, som dere gjeeerne må følge! Da blir jeg glad vettø. Jeg har en annen instagram også, savibe, som er en forkortelse for de tre navna mine, Sarah Victoria Berg. Der legger jeg ut bilder jeg har tatt once in awhile, litt sånn for moro skyld.
Men hvem vet, brått kan det utvikle seg i samsvar med ferdighetene mine!

 

 




Noe jeg ofte liker å gjøre er å ta frem harddisken min og se gjennom gamle bilder. 

Jeg finner lissom alltid noe nytt hver gang jeg gjør det, og det kommer sikkert av at jeg har så sykt mye der at jeg aldri orker å gå gjennom absolutt alt. Jeg har alltid vært veldig opptatt av å ta vare på bildene mine sånn at jeg kan se på de i fremtiden, og det er jeg veldig glad for! Tenker alltid alt for langt frem jeg vett. Feks så vil jeg grave ned noe greier her i Kongsvinger, så jeg kan komme tilbake om ti år sammen med barna mine for å grave det opp igjen! Tenk det a, det hadde vært sykt koselig. Må bare finne ut HVA jeg skal grave ned og HVOR jeg skal gjøre det, haha. Det må jo være et "offentlig" sted da, kan jo ikke komme tilbake til hagen her jeg bor nå om 10 år og begynne å grave, heh. Uansett, jeg fant som vanlig litt gull i harddisken denne gangen også. Det gikk opp for meg at jeg har bodd altfor langt unna pappa og den andre delen av familien min altfor lenge. Adrian og jeg, broren min som alltid har bodd sammen med meg i Norge, har reist utallige ganger med fly alene for å være med dem. Tror ikke vi har bodd hos pappa siden 2010 eller faktisk enda lenger siden. Så nå er det jammen meg på tide. 
 


 











Det her er en samlig av bilder både fra Norge og Spania. Dere ser kanskje at det er en stund siden, og jeg er ganske glad for at jeg har forandra meg litt. Har definitivt blitt flinkere til å ordne bryna mine, takk gud for det. Jeg er så ufattelig glad i familien min, og jeg syns det er den aller beste familien i hele verden (så klart). Gleder meg skikkelig til det året som kommer nå, for bare det å være med de hver dag kaller jeg en luksus når vi som regel ser hverandre 2-3 uker i året. Det er ikke ofte jeg tenker over hvor liiite det faktisk er, fordi jeg er jo vandt til det. Men i det siste har det sunket ganske hardt innpå meg, spesielt i går etter telefonsamtalen med pappa. Akkurat den trengte jeg.
Vi sees snart!! Elsker dere 🖤




Jeg kom over denne videoen her om dagen, og jeg syns den var så søt. Det fikk meg også til å tenke, på tanker som jeg veldig ofte har. Jeg personlig, er vanligvis veldig "flink" til å tenke fremover. Har du noen gang tenkt på at du sjeldent faktisk ER i nuet? Man lever nesten alltid i øyeblikkene som kommer etterpå, senere, i morgen, etter dette. Ofte kan jeg innse at jeg ikke nyter øyeblikket jeg er i akkurat nå, men det hjelper jo ikke å innse det, når jeg ikke klarer å nyte det. Jeg husker så godt vi var på stranda i benidorm for noen år siden, hvor Pappa og jeg stod på stranda og titta ut på havet, hvor småbrødrene mine lekte langs strandkanten. Pappa sa "bare se på dem, de har det så gøy AKKURAT her og nå. De tenker ikke på hva de skal senere, eller i morgen". De vet jo ikke engang hva som skal skje etterpå. Når man er barn så er man så mye flinkere til å bare embrace det man holder på med der og da. Etterhvert som man blir eldre, så forsvinner dette på en måte litt. Da jeg var ung, husker jeg hvor gøy det var å bare late som. Late som at vi var noen andre, at vi bodde i skogen og hadde et liv der. Vi bygde hytte og måtte holde den ryddig. Man brukte fantasien mye mer med andre ord. Rart at jeg ikke kunne gjort det nå. Hvorfor ikke? Jeg føler fremdeles at jeg har en kraftig fantasi som kan underholde meg, selv når jeg er alene, men ikke på samme måte som da jeg var ung.

Men på en annen side gleder jeg meg til å vokse inn i meg selv, inn i den personen jeg er. Jeg er jo mye mer sikker på meg selv nå enn da jeg var 10-15. Det er som jeg har sagt mange ganger før. Når man sitter der etter et langt liv, så er "alt" du har deg selv, tankene dine og minnene dine. Jeg er så redd for å glemme. Hvis jeg sitter og tenker over barndommen min nå, så merker jeg jo at det er ganske mye som har forsvunnet. Eller, det er vanskelig å huske. Det blir jo lettere når man sitter med andre som har vært med deg gjennom åra, og bare mimrer, fordi da kommer mye du trodde var glemt tilbake. Men det er derfor jeg har en dagbok jeg prøver å skrive i så ofte som mulig, fordi jeg nekter å glemme livet mitt. Jeg håper jeg klarer å ta vare på bøkene mine og at jeg får muligheten til å lese de når jeg blir gammel og fin. 

Uansett, jeg prøver hele tiden å bare "glemme" i morgen, etterpå, og etter dette. Jeg vil bli flinkere til å bare være her jeg er nå. Et motto jeg har, er noe jeg prøver å følge. Jeg husker ikke helt hvor jeg leste det, men jeg er ganske sikker på at det er i en av bøkene jeg ikke har blitt ferdig med. Jeg må nesten finne det frem igjen, fordi det er greit å vite hvor det er fra, haha. Det er iallefall noe jeg prøver å følge da, enkelt som det er. Jeg er også veldig flink til å overanalysere settinger og ting som skjer. Noen ganger syns jeg det kommer greit med, men andre ganger skulle jeg gjerne vært foruten. 




 




Jeg tar meg selv veldig ofte i å tenke over at vi mennesker er så rare. Jeg syns alt er så rart til tider. Det er rart at vi holder arrangamenter som bare er til for at flokker av mennesker skal henge rundt hverandre i et par timer, at vi hele tiden finner på ting for å gjøre livet mindre kjedelig. Tenk hvis det aldri ble holdt noen fest, konsert, moteshow, forelesninger, kino, bursdager og ja u name it. Det er jo omtrent det som utgjør livet? Altså mange andre ting også, men hovedsakelig går alle på jobb hver eneste dag og bare venter på at helga skal komme sånn at vi får gjort noe annet. Livet i seg selv er egentlig møøk kjedelig. Sola går opp, du står opp, spiser for å fylle bensin på den komplekse maskinen som bærer deg rundt, for deretter å gå på jobb for å tjene penger sånn at du har råd til den herre bensinen. Eller så går du på skole for å lære deg ting som gjør at du i det hele tatt kan få en jobb. Sola går ned, du sitter på pcen/mobilen og sjekker hva alle andre har gjort hele dagen. Så legger du deg og så begynner hele regla om igjen. Hva er egentlig vitsen? Altså, misforstå meg rett, jeg er ikke deprimert eller lei av livet på noen som helst måte. Noen ganger skjønner jeg bare ikke at jeg gidder å leve. Akkurat det der er en ganske drøy statement i andres ører tror jeg, men regner med at noen tar den også.

Hvordan mennesker har utviklet seg syns jeg også er ufattelig rart. HVORDAN noen fikk ideen om internett foreksempel. Telefon? Hvordan i huleste helvete fant du ut at det finnes radiobølger rundt oss som vi ikke kan se, men som vi kan bruke til noe "nyttig"? HVORDAN klarte du å lage internett? Det fantes ingen fasit svar, eller en bok hvor det stod "ey forresten så kan du sette sammen milioner av uforstålige koder sånn at det blir en virituell verden som alle mennesker kan koble seg opp på og bruke til å kommunisere med hverandre". Haha, jeg syns det er rart at vi har internett tilogmed. Vet ikke hvordan jeg skal forklare hva jeg tenker engang. Men det at mennesker vil være connecta. Vi har funnet opp noe som gjør at vi aldri trenger å være helt alene, som gjør at vi hele tiden kan nå ANDRE mennesker. For meg så er det sykt rart at det ikke bare er jeg som er menneske. Alle dere andre er også mennesker, men som har en helt annen oppfatning og tanker om verden enn det jeg har. Men hvorfor det, vi er jo egentlig i samme verden. (Eller?)



Denne komplekse maskinen vi kaller kroppen er også et stort spørsmål i seg selv. Visste du har hjertet ditt begynner å slå allerede når du bare er et foster på 3-4 millimeter? Heeeerreguud så lite det hjertet må være da? Proporsjonene av det lille fosteret er jo helt vilt å tenke på. At det går an. Det er rart at vi blir født inn i den verden her uten muligheten til å klare oss selv. Uten andre mennesker som allerede har utviklet seg har vi null sjangs til å klare oss? I mean what the fuck. Man er avhengig av at noen skal gidde å mate deg, bade deg, og alle de grunnleggende behova du som menneske bare MÅ gjøre hele tiden. Så ufattelig stakkarslig og stusselig vi er hvis ingen hadde tatt vare på oss. Da hadde vi bare ligget der som en babyklump i en gjørme av vår egen bæsj og ikke skjønt en dritt. Og hvorfor blir vi født med en kropp som ikke kan klare seg i naturen? Kroppen vår er så sinnsykt lite overlevelsesdyktig i omgivelsene vi blir født inn i? Alle dyr blir født slik at kroppen deres kompenserer med pels, fjær osv for å tilpasse seg naturen. Fisk endrer sammensetninga si av fettstoffer om sommer og vinter for å tilpasse seg temperaturforandringer! Vi derimot, åneida, vi hadde fryst ihjel om vi ikke skjønte at vi må sette sammen forskjellige materialer til noe vi kan brette rundt kroppen vi har tatt bo i.

Vi har vel fått en mye større hjerne for å kompensere med dette da, i forhold til dyra. Det er også rart. Tror du dyr VET at de lever? Forskjellen på oss og dyra er vel at vi er bevisst på at vi lever. Jeg vet jo ikke om de vet det, men det virker ikke sånn. Det virker som at alle dyr har en slags "purpose" her i verden. De er bare født med et instinkt og en mening, de vet hva de skal gjøre på en måte. Men hva med oss? Hvorfor har ikke vi fått noen slags guide på hva vi lissom skal finne på? Jorda trenger ikke oss for å overleve, så vi er jo bare overflødig egentlig. Vi gjør mer skade på jorda enn vi hjelper den, så det er egentlig ikke vits at vi er her? Mennesker har en tendens til å oppføre seg som om jorda er laget TIL oss, som om den er vår. Men den er nok ikke det.

Absolutt alt vi lager og finner på gjør vi bare for å ha noe å gjøre, om dere skjønner. Ah nei jeg klarer ikke å beskrive hvor rart jeg syns livet er, og jeg vet at jeg sikkert høres ut som en tulling når jeg snakker om det. Men jeg er sikkert ikke alene om å ha sånne tanker heller. Jeg skrev det innlegget her for nesten 2 år siden, og blogginspoen er ikke på topp for tiden, så kanskje du syns det her var litt interessant. 




Kjærlighet er det aller viktigste her i verden etter min mening. Men det er også det aller, aller vanskeligste. Følelser er noe man ikke kan kontrollere og det er utrolig vanskelig å oppføre seg normalt om følelsene dine er helt ute av kontroll. Jeg har lært meg til å skjule følelsene mine ganske godt føler jeg. Ikke at jeg klarer å være superhappy når ting egentlig er dritt, men når man klarer å smile og ha en generelt positiv innstilling gjennom dagen når man egentlig bare vil gråte seg tom og legge seg ned i senga og gro fast... da er man ganske flink. Egentlig så burde man jo snakke med venner osv når man føler seg dritt, men det er ofte jeg velger å ikke gjøre det. Ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi jeg føler at uansett hvor hardt jeg prøver, og uansett hva jeg sier, så klarer jeg ikke forklare hvordan ting egentlig er. Absolutt ingen andre enn meg selv kan sette seg inn i situasjonen min 100% og forstå hva jeg mener. Så ofte når jeg snakker med andre om hvordan jeg har det, så forteller jeg en veldig kort versjon. Skal jeg virkelig gå dypt så må jeg nok helle i meg flere liter med vodka tror jeg. Neida, men dere skjønner. Likevel er venner utrolig godt å ha, de er alltid der for deg av en eller annen merkelig grunn, og bare å være sammen med de hjelper masse.

Noe jeg virkelig syns er kjipt, er at det faktisk går an å være for snill. Det er ikke noe som burde hete "for snill". Hvordan går det an? Er man snill og god burde det bare komme gode og snille ting tilbake til deg, men det er ikke alltid tilfellet. Man kan foreksempel være for snill med noen du er glad i. Er du forelska er det enda verre. Jeg er litt sånn at når jeg er forelska i noen, så vil jeg så gjerne gjøre alt jeg kan for at den personen skal ha det bra. Jeg vil være grunnen til at et annet menneske har det bra, smiler, ler, er fornøyd, ja u name it. Jeg vil være en person som andre er glad for at de har. Men jeg vil jo også bli satt pris på. Det er noe som brått kan bli mangelvare. Er man for snill, gjør alt for noen, så blir det til en vane. Du gjør det til en vane at du alltid skal ordne alt. At du alltid stiller opp, alltid er der, alltid gjør alt. Og hvis du brått ikke gjør det, så blir det feil. Det blir til at du ikke kan si nei.



Men hvorfor skal man egentlig si nei? Man gjør det jo med glede, nettopp fordi personen betyr så mye for deg. Til slutt gjør du det uten å i det hele tatt tenke over det. Som sagt, vaner. Men i lengden er det ganske slitsomt. Man begynner å legge merke til at man kanskje ikke får like mye tilbake som man gir, og det er en utrolig kjip følelse å ha. For hvis man skal ta det opp med personen, så høres alle de tingene du gjør så små ut.. Og brått sitter du der og føler deg teit for at du klager over sånne småting, eller tok det opp i det hele tatt. For det er jo ikke det at du ikke har det bra med personen, man har det gøy og koselig og alt kan være sånn man ønsker det fordet. Men man kan faktisk bli litt sliten av "småting" som dette. Jeg tror man må finne en person som er villig til å gjøre akkurat de samme tingene for deg. Det må være en toveisskjørt gate. Og en rundkjøring i enden som begge kan sirkulere rundt og rundt og rundt. Haha neida, men hvis personen er flink til å sette pris på deg så er det såå mye bedre. 

Før skjønte jeg ikke ordtaket "kjærlighet gjør blind", men i løpet av årene har det fått en ny betydning. Man er forelska, man elsker noen, og man ser ikke ting som de på utsiden kanskje ser. Det er som at man har en rosa tåke rundt seg med fiolinmusikk i bakgrunnen, og for min del kunne jeg vært hvor som helst i hele verden bare jeg var sammen med den personen jeg har følelser for. Herregud følelser er virkelig noen rare greier. Jeg kommer nok aldri til å forstå meg på dem. Men hva er vel livet uten følelser? Både gode og vonde følelser. Greit nok, du kan ha et ganske flott liv med masse penger og rikdom, men kjærlighet kan gi deg så mye mer enn hva penger kan. Når du er gammel og livet ditt går mot en slutt, så sitter du i bunn og grunn kun igjen med deg selv, sjelen din og minnene dine. Ofte har jeg tenkt at kroppen min kun er et hus for selve MEG. Kroppen min har jo egentlig ingenting med meg å gjøre.. Hvis jeg ligger død i senga mi så ligger fremdeles kroppen min der, men ikke Sarah. Jeg er jo tankene mine, selvbevisstheten min. Haha nå sporer jeg riiimelig greit av her egentlig. Men jeg kjeder meg og har hodet fullt av tanker atm, så ganske deilig å få det ut. Takkær og bukkær, hvis du leste alt så kudos til deg <3


Et utkast fra arkivet 2014/2015




.. eller interesser i det hele tatt? Hva jeg skal gjøre med livet mitt er en av mine topp tre tanker. Den kommer rett etter tanken på hvor mye jeg har lyst på kebabpizza. Det er egentlig litt samme tankemønster, fordi jeg elsker kebabpizza, men jeg hater å tenke på den. Akkurat som at jeg elsker livet, men jeg hater å tenke på det. Fornøyd med den sammenligningen. Jeg lever så sykt dag til dag, at jeg har store problemer med å se for meg hva jeg skal gjøre om 1 år, 3 år eller 5 år. I tillegg er jeg en person som tenker at livet er helt umulig å planlegge ned til minste detalj, så jeg kunne aldri hatt en "5års plan" feks. Men jeg burde da ha evne til å lage en slags grov skisse av det? De fleste har sikkert noen mål her i livet, noe de har lyst til å utrette og få til, aka ambisjoner. Enda flere har sikkert store interesser de godt kunne tenke seg å leve av. Men jeg føler at jeg ikke har noen av dela. Og når det går opp for meg, så blir jeg jammen i meg litt skremt. 

Jeg har så klart interesser, men det er ingen av de som utpreger seg noe særlig. Jeg har feks ingen hobby, eller noe som folk "forbinder" meg med (tror jeg). Joda, jeg liker veldig godt media, sosiale medier, film osv, men hvem er det som ikke gjør det lissom? Sikkert noen, men jeg tenker at om man skal JOBBE med noe av det, så må man være litt over gjennomsnittet interessert, om dere skjønner meg. Være en sånn som lengter etter å sitte foran skjermen med redigeringsprogram i flere timer i strekk, og faktisk koser seg gløgg mens de gjør det. Jeg elsker å se et ferdig produkt, noe jeg selv har laget, men jeg kan ikke si at jeg eeelsker veien dit. Redigering i seg selv er ikke det beste jeg vet, men det er jo verdt det når man er ferdig så klart. Jeg skulle bare ønske jeg hadde en slags DRIIIIIV her i verden, som gjorde at jeg virkelig VILLE noe. Når jeg sier jeg ikke aaaner hva jeg vil bli, så er ikke det en overdrivelse. Jeg har virkelig ikke peiling.


Haha random bilde fra da jeg kjeda meg i photoshop. Får ironisk nok vondt i øya av å se på dette bildet, håper du får det også;)) Irriterer meg forresten at det blir så dårlig kvalitet på bildene mine når jeg laster de opp på bloggen? De ser sykt fine ut på macen, men med engang jeg laster de opp her forsvinner det titusen pixler virker det som.


Ikke tro at jeg sitter her og klager, jeg bare liker å skrive det jeg tenker innimellom. I tillegg håper jeg at det er noen som leser det her, som kanskje føler på noe av det samme. Hvem skulle tro at det skulle være så vanskelig å bli eldre? Jeg syns egentlig det er litt deilig å bli eldre, fordi jeg merker at jeg vokser mer "inn i meg selv", om jeg kan si det på den måten. At jeg blir mer sikker på hvem jeg er og ikke minst hvordan jeg er, og at jeg faktisk trives med det. Men i samme slengen er det så klart litt stressende, KUN på grunn av det hersens presset om å bli noe. Jeg er ikke så fan av at den "eneste og riktige" veien er utdanning og skole. Uansett, hvis det er noen som har lyst til å dele tips til hvordan "finne" ut mer om hva man kanskje har lyst til å jobbe med i fremtiden, legg gjerne igjen en kommentar. Hadde vært spennende å høre litt om andres erfaringer med samme problemstilling. 

Holder forresten på med å laste opp videobloggen fra Spania til tubærn. Den har holdt på i over tre timer nå, og den er på 17%! Sier litt om hvor fantastisk opplastningshastigheten på internettet er her. Gleder meg til den er ferdig iallefall!




Jeg stresser for mye med ting som jeg ikke føler jeg burde stresse over. Jeg stresser over at jeg stresser. Og det stresser meg? Stress. Tror ikke jeg er alene om det, men det gjelder ofc hva som kommer til å skje videre i livet. Utdanning. Finne ut av hva jeg vil bli, finne ut av mæ sjæl. Er det det som er meningen med livet lissom? Jeg syns livet virker ganske meningsløst hvis den eneste grunnen til at vi er her er for å gå på skole og få seg en jobb også dø, lissom. Ganske brutal måte å se på det da, men ah. La oss se på dyr. De har alle en slags mening her i livet. De har et instinkt og VET hva de skal gjøre. De har en purpose. Men vi da? Hvorfor skal vi gidde å være her? Hvorfor har ikke vi en slags hensikt, noe vi skal utrette? Det kan jo godt hende at vi har det, men hva er den, og hvorfor i helvete vet vi det ikke? Kanskje det er bedre å ikke vite det. Kanskje det er så fælt at vi er better off not knowing. 

Det her er vel noe alle har tenkt over en eller gang, men jeg syns fremdeles det er ganske interessant å snakke om. Fordi det går lissom aldri an å bli ferdig med å snakke om det. Man kan spekulere i så mye, og det er så mye rundt det hele. Jeg vet ikke hva jeg tror på. Jeg er ikke et religiøst menneske, faktisk er jeg helt mindblown av mennesker som klarer å overbevise seg selv om at det finnes en gud feks. At de klarer å tro. Jeg beundrer de faktisk for det, fordi det må jo være veldig fint å tro på noe, en gud or whatever. Men jeg klarer ikke det. Jeg er for skeptisk. Jeg mener at ALT kan være mulig. Det KAN jo hende det fins en gud, jeg vet vel ikke det jeg? Jeg kan ikke nekte for at det kanskje finnes en gud, men jeg lener meg mer mot andre ting. For alt jeg vet kan det være en fuckings enhjørning som sitter der oppe i skyene og skyter lyn fra hornet sitt og brøler når det tordner. Sier så klart ikke at det er det jeg mener er mest sansynlig, men poenget er at vi ikke vet det. Vi har rett og slett ikke peiling på hvorfor vi er her eller hvordan vi i det hele tatt endte opp her. Joda vi vet jo forsåvidt det via evolusjonsteorien, men ja dere skjønner. Jeg får en sånn rar følelse i kroppen når jeg tenker på det. Syns på en måte det er så ekkelt, men samtidig litt digg. Jeg er faktisk litt småredd for å dø, men det er egentlig bare fordi jeg ikke aner hva som skjer etterpå. Jeg er ikke redd for at det er et helvete jeg kommer til å brenne i, men jeg er bare redd for å ikke være MEG lenger, hvis det gir mening. Og da snakker jeg jo så klart om sjela mi, bevisstheten min, ikke selve kroppen min. Den er for så vidt verdiløs for meg, haha.


Spora egentlig litt av her nå merka jeg. Ikke at jeg hadde en mening med innlegget mitt, jeg bare følte for å skrive litt.
Så da gjorde jeg det da.




Kanskje dere vet det, kanskje ikke! Jeg kjeder meg sykt atm, og jeg har sett at andre blogger har noe som dette en gang i blandt, so why not. Når jeg faktisk satt meg ned for å skrive så kom jeg jo nesten ikke på en dritt å si om meg selv, så mange av tinga er sikkert sykt kjedelig og er ikke så veldig spesielle eller uvanlig for noen andre, men samma det. Vi prøver:   

1. Jeg har 10mm utvidninger i begge øra

2. Jeg hører på alt av musikk omtrent, klarer ikke spesifisere musikksmaken min. Men jeg absolutt elskær dyp mørk bass, det er så deilig når jeg ligger i senga og kan kjenne vibrasjonene fra bassen liksom.

3. Jeg eeelsker spagetthi bolognese, og spiser det annenhver dag når jeg er i syden hahah

4. Jeg har fått høre at jeg er løsningsorientert, jeg prøver å se løsninger istedenfor problemer. Hahaha hva er det jeg driver med, det der høres ut som noe man skriver på en jobbsøknad. Men altså om man møter på et problem kan man jo ikke gjøre annet enn å se etter løsninger.

5. Jeg er det verste B-mennesket jeg vet om.. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid vært våken sent, klarer liksom ikke legge meg klokka 23-24, så ender ofte opp med å ikke sovne før klokka 02 nesten hver dag. Og jeg tror ikke jeg trenger så veldig mye søvn for å fungere normalt lenger, med tanke på at jeg har holdt på sånn her en stund. Selvom jeg elsker å sove da. Jeg kan sove til 14-15 på dagen hvis jeg ikke har noen planer at all. Og jeg føler meg blessed som klarer å sovne hver natt. Er ikke alle som har den fordelen.. Så jeg setter stor pris på sovehjertet mitt. Men jeg har blitt mye flinkere da, jeg er jo faktisk på jobb kl 7 nesten hver dag..

6. Jeg er superlat. Men jeg er faktisk ganske flink til å holde det ryddig rundt meg.

7. Jeg vasker henda utrolig mange ganger om dagen. Ikke fordi jeg er livredd for bakterier elno, men jeg bare hater å være møkkete eller klam på henda, haha.

8. Jeg elsker stjernehimmelen eller himmelen generelt, nordlys (selvom jeg aldri har sett det), månen, solnedganger osv. Liker kvelden og natten best, alt er annerledes da. Foreksempel på sommeren, det begynner å bli litt mørkere, himmelen er sånn rosa/mørkerosa og det er varmt ute. Da er stemninga til å ta og føle på vettø. 

9. Litt avhengig av å ha leppomade innen rekkevidde til alle tider. Hater å være tørr på leppene. Hvis jeg ligger i senga har jeg den ved siden av meg, flytter jeg meg til sofaen (som er en vanlig gåtur for meg) så tar jeg den med meg. Kjipt å måtte reise seg opp for å hente den skjønneru (se, lat)

10. Jeg elsker å gjøre andre glad! Hvis noen har en bra dag eller er glad for noe, på grunn av meg, så blir jeg også glad!

11. Jeg ler altfor ofte av meg selv. Hvis jeg syns jeg er morsom kan jeg le av meg selv, også begynner jeg å le av at jeg faktisk ler av meg selv, haha. Jeg ler ganske mye.... Men det er greit, fordi jeg elsker å le. Å ha lættis er noe av det beste som finnes. 

I dag har vi kommet oss vekk fra 2-tallet, for nå er det nemlig bare 19 dager til vi drar!!! Som Anna skrev på sin blogg så klarer jeg ikke å "wrap my head around" det at jeg faktisk skal flytte!! til Australia!! i 4 mnd!! Jeg har bodd hjemme hele mitt liv, og selvom jeg og broren min har flydd alene mange ganger til Ungarn og Spania så har jeg aldri vært i utlandet uten foreldre (med unntak av helgetur til london osvosv). På tide å være voksen, betale leie, lage mat, være selvstendig og styre alt selv. Men det fine med det er at jeg kan oppleve ufattelig mye nytt og spennende samtidig.

Kanskje du kan fortelle meg noe om meg, som jeg ikke vet? Ikke si stygg og feit, for det er ikke akkurat noe nytt :PPpp






Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.