hits










Bildet er inspirert av Brno Del Zou

Jeg satt og stirra på tastaturet i to minutter før jeg begynte å skrive det innlegget her. Jeg har så mye jeg vil si om hvordan jeg føler det, men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke forklare det ordentlig, spesielt ikke nå som jeg er midt oppi det. Bloggen min er jo på en måte en slags dagbok, så jeg vil bare dele tankene mine med dere mens jeg faktisk har de. Både for at andre skal kunne se at det er helt normalt å ikke alltid føle seg bra, og for at jeg selv kan lese det senere, når en annen meg leser det. Misforstå meg rett, jeg føler det ikke sånn her konstant. Som alle andre mennesker har jeg ups and downs (haha), og jeg vil ikke kun dele det bra. For det er ingen som bare har det bra.

Jeg føler at jeg er i en veldig vanskelig periode av livet mitt akkurat nå. For deg som leser kan det hende det er småtteri, men det er ikke det for meg. Jeg liker å ha kontroll, jeg liker å være strukturert og ha ting på plass, men jeg klarer det ikke like godt som jeg ønsker. Fordi jeg vet ikke i hvilken retning jeg skal gå. Dette har jeg jo skrevet masse om før også, så jeg skal prøve å ikke repetere meg selv så mye. Men, det er en stor ubalanse i livet mitt, eller i sjelen min da, om jeg kan si det på den måten. På èn side vet jeg at jeg har det skikkelig bra nå, og jeg er veldig takknemlig for alt jeg har. Men på en annen side er det noe som ikke helt stemmer. Jeg har ingen purpose, noe som er MEG.
Hva er det jeg gjør, hva er jeg, hva er livet mitt? Hvem er jeg..

 

 

Jeg har prøvd å sette meg ned og virkelig tenke på det, la følelsene komme og bare kjenne på de, men jeg kommer aldri noen vei, eller til noen svar. Jeg bare ender opp med å bli frustrert pga det, også sitter jeg igjen med en vond klump i magen. Jeg tror på at ting skjer når det burde skje. At alt du møter på, alt som skjer med deg, skjer på riktig tidspunkt. Om det gir mening. At kanskje den festen var helt sugen og du hadde et sammenbrudd nettopp for at du skulle lære av det. Alt som skjer med deg er med på å forme og utvikle deg videre. Jeg føler ikke at jeg er den samme som jeg var i går engang. Altså så klart er jeg meg selv, men det er mye som endrer seg i tankegangen min fra dag til dag. Noen dager er superbra og jeg føler at jeg kanskje vet hva jeg burde gjøre for å nå mine personlige mål. Andre dager er jeg nedi frustrasjonens kjeller hvor jeg ikke klarer å sove fordi hodet mitt jobber på spreng. Jeg tenker mye på at tiden går så fort, og at jeg begynner å bli en voksen person som ikke har peiling på noe som helst. Faen som jeg hater tid. Kan den ikke bare stå stille? Bare en liten stund. Det hadde vært veldig fint.

Alle snakker om midtlivskrisa, men det er ikke mange som snakker om krisa man befinner seg i når man er i overgangen fra ungdom til voksen. 

Men som sagt, man må bare pushe igjennom. Jeg tenker at nå som jeg bor i Spania så skjer det jo mange ting med meg som ikke hadde skjedd om jeg bodde i Norge. Jeg får nye inntrykk både her og der og ja, ett (eller flere) år i Spania må jo utvikle meg på en eller annen måte. Jeg tror jeg bare er frustrert for at jeg ikke kan MERKE den utviklingen mens den skjer. Det stresser meg. Har jeg gjort en feil? Kaster jeg bort enda et år på å bo her? Alle vennene mine sier at jeg ikke burde ha en sånn klump i magen, og at de hadde gjort det samme på flekken om de hadde muligheten til det. Men jeg klarer ikke la være. Samtidig så ligger jo det i bunn, det som jeg prøver å få frem her, at man vet ikke hva man trenger for å utvikle seg selv, but life has a funny way of helping you. Kanskje den ubalanserte tiden her er akkurat det jeg trenger for å komme meg videre. Men tanken om at hm, kanskje det ikke er det. Kanskje jeg sitter akkurat her med de samme følelsene neste år også. Det er den tanken som stresser meg. Jeg prøver å lære meg selv til å bare være, til å bare nyte det jeg har nå. Ikke tenke så langt frem.

Time will tell.


  4 kommentarer på "Kan tiden stå stille plis"

Postet av: Isabelle Nathalie
Jeg skjønner veldig godt hva du mener, Sarah. Jeg har tenkt samme tanken opptil flere ganger selv, men samtidig så tror jeg ikke helt på det der med at man "må" ha en passion for å få til noe i livet. Jeg syns det er så mye press og ikke minst stress angående det å finne "sin greie". Spesielt når det kommer til utdanning og karriere. Men jeg tenker det at hvis man ikke vet hva man vil, så skal ikke det være noe problem. Man må ikke vite heller. Misforstå meg rett, det å vite er på en måte en trygghet - men samtidig så er det litt kjedelig. For da har man også et "endepunkt", hvis du skjønner? Vet man ikke, så har man flere muligheter til å utforske og å eksprimentere med litt av hvert. F. eks så vet ikke jeg om jeg har superduper lyst til å være sykepleier om 5 år, men akkurat NÅ har jeg lyst til det - så derfor jobber jeg mot muligheten til å kunne bli det. Vet det er enklere sagt enn gjort, men prøv heller å fokuser på ting som du har lyst til akkurat nå i nuet - fremfor å fokusere på fremtiden. Det gir deg i bunn og grunn bare unødvendig stress og bekymringer siden du hverken har, eller finner noe svar. I tillegg så er det fremtiden det er snakk om også, og den kan vi ikke styre. Og det er igrunn sabla digg og ikke ha kontroll over den, samtidig som at det er litt skummelt. Prøv ihvertfall og bare leve livet mens du kan, og gjør ting du har lyst til mens du kan og har muligheten <3 Vær åpen for nye ting, og ta imot det som føles interessant. Jeg tror man kommer langt med å bare være åpen for nye impulser, og kanskje være litt spontan.

Navn:
Husk meg?
E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:








Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.