BOOM yes im fucking craaazey. Jeg skal gjøre det, helt seriøst.
Som jeg skrev for litt siden så får jeg sånne perioder hvor jeg blir ekstremt lei av sosiale medier. Eller, jeg blir egentlig mer lei av MEG SELV, for at jeg hele tiden skal sjekke, skal bare se, kjeder meg litt, får titte litt på instastories. Og det gir meg ikke en jævla dritt. Før jeg kom til Spania hadde jeg også en sånn periode, og da endte det med at jeg sletta instagram i 4-5 dager. Jeg sletta appen fra den plassen den alltid pleier å ligge. Rett ved siden av meldinger og spotify på den linja nederst på iphonen. U know, øverste hylle lissom. Ofte tok jeg meg selv i å skulle trykke der, men det var ingenting. Det gikk helt fint, og det var jo ikke sånn at jeg gikk glipp av så mye akkurat. Hvis du vil lese innlegget on my last episode (lol) så er det HER. Men nååå.. nå føler jeg det enda mer. Jeg har sagt at jeg ikke føler for å være så personlig. Det innlegget her er megapersonlig tho, men jeg føler jeg må få ut litt frustrasjon her. Jeg har prøvd å holde meg så mye som mulig unna sosiale medier, men nå har jeg lyst til å være totalt uten en liten stund, som en liten test for meg selv. Kanskje jeg blir flinkere til å leve i de små øyeblikkene?

Det er konstant noe som gnager i meg. Det gnager bakerst og innerst og rundt i hele hjernebarken min. Jeg føler meg så.. zombie. Jeg har ingen ambisjoner, noen store mål, noe spesifikt jeg ønsker å oppnå i livet. Og jeg syns det er en trist ting å innrømme. Det er så klart mange ting jeg har lyst til å gjøre og å oppleve, men jeg aner ikke hvordan jeg skal bygge meg et liv, en karriere, noe jeg kan leve av, eller hva jeg skal bruke tiden min på. Hvorfor ikke? Fordi jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vet ikke hva jeg liker, hva som driver meg, eller hvordan jeg ønsker å være. Hvordan kan vi finne ut av hvem vi selv er, når vi 24/7 sammenligner oss med andre? Når vi konstant ser hva andre gjør, hvordan andre er, og for så å skulle prøve å gjøre den inspirasjonen om til DEG, din greie.

Det er greit mye av det samme på Instagram. Lyse, rene bilder. Bilder av masse digg mat på et bord, fylt til randen med blomster og små detaljer som skal piffe opp bildet. Et bilde av middagsbordet ditt er noe av det kjedeligste jeg vet, men jeg tar jo slike bilder selv også. Og det gjør jeg jo ikke fordi jeg syns det er fint eller kult? Hvorfor gjør jeg det? Fordi jeg ser andre gjør det? Fordi jeg vet at andre kommer til å like det? Så utrolig rart at vi tar bilder av hva vi spiser hele tiden, because nobody gives a shit. 

Jeg føler meg som alt mulig samtidig. Jeg ser alt fra to sider hele tiden og det er sjeldent jeg heller mest over på den ene siden. Jeg er lissom alltid midt på treet. Jeg er definisjonen på ambivalent. Jeg elsker instagram, jeg elsker å ta fine bilder og dele de med andre. Men samtidig hater jeg at jeg bryr meg om likes. Jeg føler jo at bildet er finere, jo fler likes jeg får. Men det burde jeg jo ikke, fordi JEG syns det er fint uansett? Likes er en falsk følelse og forestilling av aksept og popularitet. Det er sjeldent noe som gjør meg skikkelig glad lenger. Sånn HERREGUD YES!!! Lykkerus. Spent i kroppen. Alt er lissom, moderert. Greit, null stress. Jeg mener selv at jeg er en ganske laidback person som ikke stresser, og som opptrer rolig i "krisesituasjoner". Det er på en måte ikke mange ting som ryster meg heller.. Men til tross for alt jeg sier nå, så er jeg jo glad. Jeg har det bra, jeg elsker livet mitt og ser alltid ting fra den positive siden. Jeg bare føler at jeg ikke FØLER like mye som jeg gjorde før, da jeg var yngre. At jeg har blitt litt nummen. Kanskje jeg ikke bryr meg? Eller hva er det? Jeg vet ikke. Og det stresser meg. 

Her om dagen så jeg en video (nederst i innlegget her) på Anniken sin blogg. Jeg relaterer meg veldig til ho i mange tilfeller, og det er en av grunnene til at det omtrent er den eneste bloggen jeg virkelig leser. Vi er så klart ikke klin like, vi har mange forskjeller sider og jeg kjenner meg ikke igjen i alle hennes følelser. Men i mye. Sophie Elise også (trykker du på navna kommer du til de innlegga jeg relaterer meg til). Noen ganger skulle man tro de snakket om hvordan JEG føler det, fordi de sier det som om jeg skulle ha sagt det selv. Men det er jo kanskje fordi vi alle er jevnaldrende? Vi er milleniumsgenerasjonen, som vi så fint blir kalt. Vi som er født 1994 og senere. (Edit: vi som er født i begynnelsen av 1980 til midten av 90tallet). I videoen beskriver han oss, og hvorfor vi kanskje kan føle som vi gjør. Den er et must, iallefall om du kanskje føler det som meg noen ganger. Det er vanskelig å forklare.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Verden er ikke det samme som da jeg var liten. Så klart ikke, det hadde jo vært litt rart det og. Men jeg føler meg litt gammel når jeg faktisk har lyst til å si at ting var litt bedre før. Ta meg foreksempel. Jeg har flytta til Spania. Et helt nytt land med en litt annen kultur. Et annet språk, annerledes mat, klima og ja, u name it. Hvis jeg nå levde på 90-tallet, og gjorde som jeg har gjort nå, hadde jeg vært completely adskilt fra alt jeg engang var vandt til. Jeg hadde kun snakka med vennene mine over telefon, kanskje sendt noen fremkalte bilder i posten. Jeg hadde virkelig embraced min nye tilværelse, kanskje fått helt ny stil pga inspirasjon fra folk rundt meg her nede? Jeg hadde utvikla meg som person, kanskje endra tankegang og hele mitt filosofiske syn på ting? Altså jeg drar den kanskje litt langt nå, men jeg håper noen skjønner hva jeg mener. Da hadde jeg vært borte fra Norge et helt år, og alle vennene mine hadde ikke sett meg i det hele tatt. Sånn som det er nå er jeg alltid oppdatert på hva som skjer hjemme. Jeg ser hva som "trender" og hva som er morsomt og i søkelyset akkurat nå. Jeg seeeer venner og kjente ansikter hele tiden. Men får jeg da tid til å tenke på meg selv, på min spirituelle reise, på mitt nye liv? Jeg føler ikke det. 

Jeg føler meg rett og slett som en zombie, hvor jeg har blitt sugd inn i underholdningens verden, som alltid distraherer meg fra å gjøre andre ting. Andre kanskje mer viktige ting. Som å lese bøker, se dokumentarer, skrive og tegne og ja, u name it! Så jeg har bestemt meg for å være uten påvirkning fra sosiale medier en stund, bare for å se om jeg kanskje kan komme litt tilbake til virkeligheten igjen, og ikke bare leve på internett. Jeg kommer så klart til å se filmer, ting på youtube, ta bilder og bruke photoshop, ha messenger og meldinger osv. Jeg tror kanskje jeg kommer til å blogge litt også. Jeg snakker om facebook, instagram, og snapchat. Selv etter de nesten 1500 orda jeg har skrevet her, så føler jeg at jeg ikke har klart å beskrive hva jeg føler ordentlig. Om en uke er det ikke sikkert jeg føler det sånn her heller.. Men jeg tenker at hvis jeg ikke kan scrolle på instagram hver gang jeg kjeder meg eller må vente litt, så tvinger jeg meg selv til å måtte finne på andre ting. Snakke mer med menneskene rundt meg. SE mer på landskapet og mine omgivelser. Jeg higer etter å komme mer i kontakt med MEG, og livet generelt.

På samme tid irriterer det meg at jeg har blitt så påvirka av det hele. Eller er det bare noe jeg tror? Noe jeg skylder på for å lette litt på trykket om at jeg ikke kan definere meg selv? Jeg vet ikke jeg as, men nå tar jeg et lite steg for å prøve å finne det ut. Jeg vil prøve å finne min egen stil når det kommer til bilder foreksempel, uten å bli påvirka av andre, og av hva som trender. Uansett, jeg håper jeg aldri klarer å "definere" meg selv. For man kan fint være flere ting på en gang. Man kan være både guttete og jentene. Man kan være både utadvendt og sjenert, det kommer jo an på situasjonen og miljøet. Jeg bare håper jeg klarer å finne ut av hva jeg vil med livet mitt. Sånn etterhvert lissom. 

I morgen er ikke instagram det første jeg sjekker. Vi snakkes!


  11 kommentarer på "Èn måned uten sosiale medier"


Navn:
Husk meg?
E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:








Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits