Kjærlighet er det aller viktigste her i verden etter min mening. Men det er også det aller, aller vanskeligste. Følelser er noe man ikke kan kontrollere og det er utrolig vanskelig å oppføre seg normalt om følelsene dine er helt ute av kontroll. Jeg har lært meg til å skjule følelsene mine ganske godt føler jeg. Ikke at jeg klarer å være superhappy når ting egentlig er dritt, men når man klarer å smile og ha en generelt positiv innstilling gjennom dagen når man egentlig bare vil gråte seg tom og legge seg ned i senga og gro fast... da er man ganske flink. Egentlig så burde man jo snakke med venner osv når man føler seg dritt, men det er ofte jeg velger å ikke gjøre det. Ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi jeg føler at uansett hvor hardt jeg prøver, og uansett hva jeg sier, så klarer jeg ikke forklare hvordan ting egentlig er. Absolutt ingen andre enn meg selv kan sette seg inn i situasjonen min 100% og forstå hva jeg mener. Så ofte når jeg snakker med andre om hvordan jeg har det, så forteller jeg en veldig kort versjon. Skal jeg virkelig gå dypt så må jeg nok helle i meg flere liter med vodka tror jeg. Neida, men dere skjønner. Likevel er venner utrolig godt å ha, de er alltid der for deg av en eller annen merkelig grunn, og bare å være sammen med de hjelper masse.

Noe jeg virkelig syns er kjipt, er at det faktisk går an å være for snill. Det er ikke noe som burde hete "for snill". Hvordan går det an? Er man snill og god burde det bare komme gode og snille ting tilbake til deg, men det er ikke alltid tilfellet. Man kan foreksempel være for snill med noen du er glad i. Er du forelska er det enda verre. Jeg er litt sånn at når jeg er forelska i noen, så vil jeg så gjerne gjøre alt jeg kan for at den personen skal ha det bra. Jeg vil være grunnen til at et annet menneske har det bra, smiler, ler, er fornøyd, ja u name it. Jeg vil være en person som andre er glad for at de har. Men jeg vil jo også bli satt pris på. Det er noe som brått kan bli mangelvare. Er man for snill, gjør alt for noen, så blir det til en vane. Du gjør det til en vane at du alltid skal ordne alt. At du alltid stiller opp, alltid er der, alltid gjør alt. Og hvis du brått ikke gjør det, så blir det feil. Det blir til at du ikke kan si nei.



Men hvorfor skal man egentlig si nei? Man gjør det jo med glede, nettopp fordi personen betyr så mye for deg. Til slutt gjør du det uten å i det hele tatt tenke over det. Som sagt, vaner. Men i lengden er det ganske slitsomt. Man begynner å legge merke til at man kanskje ikke får like mye tilbake som man gir, og det er en utrolig kjip følelse å ha. For hvis man skal ta det opp med personen, så høres alle de tingene du gjør så små ut.. Og brått sitter du der og føler deg teit for at du klager over sånne småting, eller tok det opp i det hele tatt. For det er jo ikke det at du ikke har det bra med personen, man har det gøy og koselig og alt kan være sånn man ønsker det fordet. Men man kan faktisk bli litt sliten av "småting" som dette. Jeg tror man må finne en person som er villig til å gjøre akkurat de samme tingene for deg. Det må være en toveisskjørt gate. Og en rundkjøring i enden som begge kan sirkulere rundt og rundt og rundt. Haha neida, men hvis personen er flink til å sette pris på deg så er det såå mye bedre. 

Før skjønte jeg ikke ordtaket "kjærlighet gjør blind", men i løpet av årene har det fått en ny betydning. Man er forelska, man elsker noen, og man ser ikke ting som de på utsiden kanskje ser. Det er som at man har en rosa tåke rundt seg med fiolinmusikk i bakgrunnen, og for min del kunne jeg vært hvor som helst i hele verden bare jeg var sammen med den personen jeg har følelser for. Herregud følelser er virkelig noen rare greier. Jeg kommer nok aldri til å forstå meg på dem. Men hva er vel livet uten følelser? Både gode og vonde følelser. Greit nok, du kan ha et ganske flott liv med masse penger og rikdom, men kjærlighet kan gi deg så mye mer enn hva penger kan. Når du er gammel og livet ditt går mot en slutt, så sitter du i bunn og grunn kun igjen med deg selv, sjelen din og minnene dine. Ofte har jeg tenkt at kroppen min kun er et hus for selve MEG. Kroppen min har jo egentlig ingenting med meg å gjøre.. Hvis jeg ligger død i senga mi så ligger fremdeles kroppen min der, men ikke Sarah. Jeg er jo tankene mine, selvbevisstheten min. Haha nå sporer jeg riiimelig greit av her egentlig. Men jeg kjeder meg og har hodet fullt av tanker atm, så ganske deilig å få det ut. Takkær og bukkær, hvis du leste alt så kudos til deg <3


Et utkast fra arkivet 2014/2015


  2 kommentarer på "Kjærlighet gjør blind"


Navn:
Husk meg?
E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:








Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits