Jeg stresser for mye med ting som jeg ikke føler jeg burde stresse over. Jeg stresser over at jeg stresser. Og det stresser meg? Stress. Tror ikke jeg er alene om det, men det gjelder ofc hva som kommer til å skje videre i livet. Utdanning. Finne ut av hva jeg vil bli, finne ut av mæ sjæl. Er det det som er meningen med livet lissom? Jeg syns livet virker ganske meningsløst hvis den eneste grunnen til at vi er her er for å gå på skole og få seg en jobb også dø, lissom. Ganske brutal måte å se på det da, men ah. La oss se på dyr. De har alle en slags mening her i livet. De har et instinkt og VET hva de skal gjøre. De har en purpose. Men vi da? Hvorfor skal vi gidde å være her? Hvorfor har ikke vi en slags hensikt, noe vi skal utrette? Det kan jo godt hende at vi har det, men hva er den, og hvorfor i helvete vet vi det ikke? Kanskje det er bedre å ikke vite det. Kanskje det er så fælt at vi er better off not knowing. 

Det her er vel noe alle har tenkt over en eller gang, men jeg syns fremdeles det er ganske interessant å snakke om. Fordi det går lissom aldri an å bli ferdig med å snakke om det. Man kan spekulere i så mye, og det er så mye rundt det hele. Jeg vet ikke hva jeg tror på. Jeg er ikke et religiøst menneske, faktisk er jeg helt mindblown av mennesker som klarer å overbevise seg selv om at det finnes en gud feks. At de klarer å tro. Jeg beundrer de faktisk for det, fordi det må jo være veldig fint å tro på noe, en gud or whatever. Men jeg klarer ikke det. Jeg er for skeptisk. Jeg mener at ALT kan være mulig. Det KAN jo hende det fins en gud, jeg vet vel ikke det jeg? Jeg kan ikke nekte for at det kanskje finnes en gud, men jeg lener meg mer mot andre ting. For alt jeg vet kan det være en fuckings enhjørning som sitter der oppe i skyene og skyter lyn fra hornet sitt og brøler når det tordner. Sier så klart ikke at det er det jeg mener er mest sansynlig, men poenget er at vi ikke vet det. Vi har rett og slett ikke peiling på hvorfor vi er her eller hvordan vi i det hele tatt endte opp her. Joda vi vet jo forsåvidt det via evolusjonsteorien, men ja dere skjønner. Jeg får en sånn rar følelse i kroppen når jeg tenker på det. Syns på en måte det er så ekkelt, men samtidig litt digg. Jeg er faktisk litt småredd for å dø, men det er egentlig bare fordi jeg ikke aner hva som skjer etterpå. Jeg er ikke redd for at det er et helvete jeg kommer til å brenne i, men jeg er bare redd for å ikke være MEG lenger, hvis det gir mening. Og da snakker jeg jo så klart om sjela mi, bevisstheten min, ikke selve kroppen min. Den er for så vidt verdiløs for meg, haha.


Spora egentlig litt av her nå merka jeg. Ikke at jeg hadde en mening med innlegget mitt, jeg bare følte for å skrive litt.
Så da gjorde jeg det da.


  5 kommentarer på "livet er stress"


Navn:
Husk meg?
E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:








Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits